Krav til begrunnelse ved avskjæring av anke til lagmannsretten i sivil sak

Abstract

Avhandlingen omhandler krav til begrunnelse når anken til lagmannsretten i sivil sak blir avskåret. At anken blir avskåret innebærer at tingrettens avgjørelse ikke vil kunne overprøves av lagmannsretten etter ordinær ankebehandling. Tingrettens dom blir derfor stående som den rettskraftige avgjørelse mellom partene, noe som også utelukker behandling i Høyesterett. Tvisteloven opererer med to former for begrensninger i adgangen til å anke dommer til lagmannsretten: Ordningen med anketillatelse, jf. tvl. § 29-13 første ledd og tvl. § 36-10 tredje ledd, og ordningen med ankesiling (nektelse), jf. tvl. § 29-13 annet ledd. Avhandlingen omhandler krav til begrunnelse når anken avskjæres etter begge fremgangsmåter. Etter lovendring i 2010 er det nå et krav om at alle silingsavgjørelser etter tvl. § 29-13 annet ledd skal begrunnes, se tvl. § 29-13 femte ledd tredje punktum. Bakgrunn for lovendring er Høyesteretts storkammeravgjørelse i Rt. 2009 s. 1118. Det nærmere krav til begrunnelsens innhold er forutsatt trukket opp i rettspraksis. Når anken avskjæres etter en fremgangsmåte med anketillatelse er det ikke et generelt krav til begrunnelse etter gjeldende rett. Jeg ønsker med denne avhandlingen å se nærmere på innholdet i det lovfestede begrunnelseskrav og bakgrunnen for at det ikke alltid er krav om begrunnelse når anken avskjæres etter anketillatelse. Hensynene en begrunnelse skal ivareta er av sentral betydning.