En malstrøm til begjær. Moskenesstraumen som myte og metafor hos Petter Dass, Edgar Allan Poe og Jules Verne

Abstract

Gjennom uminnelige tider har mennesket vært fascinert av havet. I en rekke skapelsesmyter fremstår gjerne havet som en positiv størrelse, en pulserende og livgivende urtidsstrøm. Men ved siden av å være en raus kilde til liv, er havet også nært forbundet med undergang og død, forlis og drukning.<p>

<p>Få havstykker har som den beryktede Moskenesstraumen fått denne havets dobbelthet knyttet til seg - på den ene siden verdens største barselseng, på den annen side dødens grusomme svelg. Kanskje med unntak av Bermuda-trianglet i Sargassohavet, stedet hvor skip, og etter hvert også fly, angivelig skal ha forsvunnet sporløst i årevis, er det neppe noe havområde i verden som opp gjennom århundrene er blitt beskrevet og illustrert i tilsvarende grad som Moskenesstraumen. I denne artikkelen skal jeg rette fokus mot tre av de mange som, på høyst forskjellig vis, har latt seg fascinere og inspirere av Moskenesstraumen, nemlig Petter Dass, Edgar Allan Poe og Jules Verne.