"I stretch my knees and I bend my toes ...". En observasjonsstudie av konduktive praksissituasjoner

Abstract

Hensikten med denne oppgaven er å bidra til større innsikt i konduktiv opplæring som praksisform. Med utgangspunkt i observasjon av aktiviteter, virkemidler og samhandling setter oppgaven fokus på sammenhengen mellom barns deltagelse, og læring og utvikling hos førskolebarn med cerebral parese. Konduktiv opplæring, også kalt Petø-metoden, ble utviklet i Ungarn i årene etter 2. verdenskrig, og er i løpet av de siste årene tatt inn som en del av det offentlige habiliteringstilbudet og det offentlige videreutdanningstilbudet for helse og pedagogisk personell i Norge. Siden 1997 har det vært gitt et permanent tilbud i konduktiv opplæring ved Universitetssykehuset i Tromsø (UNN). Empirien i oppgaven er innhentet gjennom feltarbeid og videoobservasjoner av treningssamlinger ved seksjon for barnehabilitering, UNN. Konduktiv opplæring beskrives som en helhetlig tilnærmingsmåte med spesiell vektlegging på motorisk læring. Aktiv deltagelse trekkes frem som sentral forutsetning for læring både i konduktiv opplæring og i nyere teorier om barns læring og utvikling. I analysene av de konduktive praksissituasjonene er derfor barns deltagelse og ulike aspekter og innfallsvinkler til motorisk læring vektlagt. Analysene viser at barns deltagelse forstås ulikt og kommer til uttrykk på ulike måter i de forskjellige praksissituasjonene. Dette drøftes opp mot nyere teorier, der mening, motivasjon, initiativ og samhandling trekkes frem som sentrale forutsetninger for å fremme læring. Resultatene viser at de aktiviteter og virkemidler som benyttes i konduktiv opplæring setter bestemte rammer for konduktors væremåte. Dette fremmer samhandlingsmønstre som stimulerer til ulike former for og grad av deltagelse. Treningsprogrammene og instruksjonsmåten som benyttes er standardiserte. Det medfører liten grad av individuell tilpasning av aktiviteter til det enkelte barn. Analysene av situasjonene viser at de kan deles inn i tre grupper basert på fellestrekk og ulikheter ved barnas deltagelse. Gruppene er kalt 1) ’utføring og repetering’ 2) ’konsentrert fokus’ og 3)’initiativ, valg, kreativitet’. Deltagelsesbegrepet drøftes og brukes til å belyse og nyansere hvordan barns deltagelse varierer i form og kvalitet i de ulike gruppene.. Sentrale deler av metodens tilnærmingsmåte viser en sterk assymmetrisk relasjon mellom voksen og barn, der barns deltagelse i stor grad knyttes opp mot utføring og repetering av instruksjon. Her formidles et syn på læring og utvikling som i liten grad er forenelig med den måten barns læring og utvikling forstås i nyere teorier. Det er likevel ikke grunnlag for å si at det foreligger entydige trekk når det gjelder hvilken type samhandling og deltagelse som fremmes i konduktiv opplæring. Flere situasjoner viser deltagelse og relasjon mellom voksne og barn preget av gjensidighet, engasjement, valg, kreativitet, og glede. Med bakgrunn i ulike perspektiver på barn og barndom, kropp og funksjonshemming, trekker jeg avslutningsvis frem noen betenkeligheter ved å fokusere for ensidig på trening av bevegelser og funksjoner hos barn.