Et nettverk av førstehjelpere i det minelagte Nord-Irak. Et spørsmål om liv eller død.

Abstract

Etter krigen mellom Iran og Irak var grenseområdene i det kurdiske Nord-Irak et av verdens verste mineområder. Tvangsevakuerte landsbyboere kom tilbake til en minelagt slagmark. Skade- og dødstallene var høye og det var lange transportveier til nærmeste medisinske hjelpetilbud. Den norske hjelpeorganisasjonen Trauma Care Foundation,TCF (se ordliste) startet i 1996 et opplæringsprogram av førstehjelpere som skulle danne en overlevelseskjede fra minefeltene ute i landsbyene inn til det kirurgiske tilbudet i byen.

Temaet for denne studien er å se på hvordan oppbyggingen av en slik overlevelseskjede fungerer på landsbynivå. Hvordan utvikler en slik intervensjon seg og hvilken betydning har den for befolkningen i området? En forutsetning for å lykkes i denne type prosjekter er at man kjenner de samfunnsmessige og historiske vilkårene for en intervensjon og at man følger opp de konsekvensene den har på landsbynivå. Prosjektet har vokst ut over rammene for akuttmedisinen der overlevelse etter mineskade var et av de viktigste parametrene for suksess. Studiens hensikt har vært å høre landsbyboernes og de lokale førstehjelpernes stemmer og deres vurdering av den helsemessige og sosiale effekt et slikt nettverk av helsearbeidere utgjør i et område preget av få andre tilbud.

I studien har vi utført gruppeintervjuer med landsbyboere og førstehjelpere i noen kurdiske landsbyer i Suleimania-provinsen. Feltarbeidet er planlagt og utført i et samarbeid mellom meg og kurdiske medarbeidere som på forskjellige måter er involvert i prosjektet. Dette har gitt en tilgang til den kurdiske livsverden som har vært viktig for utførelsen av studien.

Studien viser betydningen av å ha et nettverk av medarbeidere som har solide røtter i den lokale konteksten man opererer i. På denne måten kan intervensjonen utvikle seg i tråd med landsbyboernes behov. Mye bistandsarbeid har vært preget av å ikke ta dette perspektivet. Nettopp nærhet til landsbyboernes virkelighet har ført til at prosjektet har evnet å utvikle seg i tråd med endringer i skadepanorama og også ta fatt på ivaretakelsen av alle dem som har vært utsatt for skade. Behov for kompetanseheving har ført overlevelseskjeden inn i de lokale helseinstitusjonene og framtidas utfordring er å implementere modellen innenfor rammene av den offentlige akuttberedskapen i provinsen.

SUMMARY After the war between Iraq and Iran, 1980-1988, the border area in Kurdish North Iraq was one of the world’s worst mine areas. Villagers evacuated by force returned to a mined battlefield. The number of injured and dead people was high and there were long transport routes to the closest medical help service. In 1996 the Norwegian help organisation Trauma Care Foundation started a training programme of first aid workers who were supposed to form a chain of survival from the mine fields in the villages to the surgery services in the city.

The subject of this study is to find out how the establishment of such a chain of survival works at village level. How does such an intervention develop and what kind of medical and social importance does it have for the people in the area? A condition to succeed with this kind of project is to know the local social and historical circumstances. My intention has been to listen to the voices of the villagers and the local first aid workers and to pay attention to their evaluation of the effect on health and social conditions such a network of health workers may have in an area characterised by few other services. My study shows that the project has gone beyond the scope of acute medicine, in which survival after mine injuries was one of the most important parameters of success.

We have carried out group interviews with the villagers and first aid workers in a selection of Kurdish villages in the Suleimania province. The field study is planned and carried out in a cooperation between me and Kurdish co-workers who in different ways are involved in the project. This has resulted in an access to the Kurdish world, something which has been important for the implementation of the study.

My study shows the importance of having a network of actors who are deeply rooted in the local context in which one operates. In this way the intervention can develop according to the villagers’ needs. This close contact with the realities of the villagers has made it possible for the project to develop according to changes in the injury panorama and also to start taking care of all those who have been exposed to injuries. The need to increase the competence has brought the chain of survival into the local health institutions. The challenges in the future will be to implement the model within the framework of the public trauma care system in the province.