Uskyldspresumsjonens vern mot handlinger, avgjørelser og uttalelser som er egnet til å så tvil om den siktedes uskyld

Abstract

Temaet for denne avhandlingen er en side av uskyldspresumsjonen som skal gi den siktede et vern den siktede har mot handlinger, avgjørelser og uttalelser som er egnet til å så tvil om hans uskyld. Denne siden av vernet skal bidra til at samfunnet både formelt og reelt anser den siktede som uskyldig til det motsatte er bevist, både før avgjørelsen av skyldspørsmålet og ved en eventuell frikjennelse. Vi står overfor et bredt spekter av handlinger, avgjørelser og uttalelser som faller inn under vernet, noe som også medfører at avhandlingen har en rekke rettsregler oppe for drøftelse. Avhandlingen legger opp til å behandle problemstillingen både i et EMK-perspektiv og et internrettslig perspektiv. Årsaken til at den internrettslige side tas opp til drøftelse er dels fordi konvensjonsvernet er og har vært under kraftig utvikling de siste årene, med en rekke nye og relevante dommer fra EMD. Dette nødvendiggjør at vi i norsk rett gjør oss opp et status quo, der det spørres hvorvidt norske regler kan sies å være i tråd med EMK. En grunnlovsfesting av uskyldspresumsjonen er for øvrig planlagt til 200-årsjubileet for Grunnloven, noe som gir anledning til å drøfte hvordan dette aspektet av uskyldspresumsjonen tidligere er kommet til uttrykk i norsk internrett. Avhandlingen bygger også på en tanke om at EMK art. 6 (2) er uttrykk for et minstevern som norske myndigheter har plikt til å overholde.