Elektrokonvertering av atrieflimmer: Residivrisiko, komplikasjoner og antikoagulasjon

Abstract

Formål: 1) Vurdere den umiddelbare effekten av elektrokonvertering i behandlingen av persisterende atrieflimmer og om mulig identifisere faktorer som predikerer suksess. 2) Vurdere den langvarige effekten av elektrokonvertering og om mulig identifisere faktorer som predikerer residiv og kronifisering. Hvilke komplikasjoner til arytmien tilkommer i løpet av en femårsperiode? 3) Vurdere om pasienter får adekvat antitrombotisk behandling i henhold til aktuelle retningslinjer, vurdert ut fra CHA2DS2-VASc-skår og forekomst av blødningskomplikasjoner.

Metode og materiale: Retrospektiv observasjonsstudie av alle pasienter elektrokonvertert ved Nordlandssykehuset (NLSH) Bodø i 2008. Pasientenes journaler i DIPS fra perioden 01.01.08 til 31.12.13 ble gjennomgått med hensyn til en rekke forhåndsdefinerte parametre. Nittiåtte pasienter ble akutt eller elektivt elektrokonvertert for persisterende atrieflimmer ved NLSH Bodø i denne perioden. Variabler hos pasientene ble registrert i Excel, og data ble analysert i Excel og GraphPad Prism.

Resultater: 1) Av pasientene hadde 88 (89,8%) per definisjon en vellykket elektrokonvertering. Vi fant ikke noen signifikante prediktorer for vellykket elektrokonvertering. 2) Åttiseks (87,8%) pasienter fikk residiv og 24 (24,5%) fikk konstatert kronifisering av sin atrieflimmer i løpet av femårsperioden. Lav BMI så ut til å predisponere for arytmiresidiv (P <0,05). Hjertesvikt, lav ejeksjonsfraksjon, høy CHA2DS2-VASc-skår og arytmivarighet over 48 timer så ut til å predisponere for kronifisering av atrieflimmer (P hhv. <0,001, <0,05, <0,05 og <0,05). Hele 32,7% av pasientene fikk én eller flere komplikasjoner i forløpet, hvorav hjertesvikt, behov for pacemaker og blødning var de vanligste. 3) Av pasienter med CHA2DS2-VASc-skår på 0 ble hele 20% satt på livslang oral antikoagulasjon (OAK) og 10% på acetylsalisylsyre (ASA). Kun de resterende 70% fikk OAK en periode eller ingen antitrombotisk behandling, og ble dermed behandlet etter retningslinjene. Vi fant for øvrig ingen signifikant forskjell i blødningsrisiko mellom pasienter på OAK og pasienter på ASA.