Struktur på kommunal helsetjeneste - var alt bedre før?

Abstract

Universitetet i Tromsø ønsker å etablere et universitetshelsesenter (UH) hvor flere profesjoner samles under ett tak. Her får man mulighet til å jobbe og undervise tverrfaglig. Tanken er at senteret skal inneholde legekontor, fysioterapiklinikk, ergoterapeut, psykolog, helsesøster og ernæringsfysiolog. I tillegg vil sykepleiere og bioingeniører være sentrale rundt drift og veiledning på legekontoret. En ønsker å gi pasientene et helsetilbud med enklere tilgjengelighet enn ved dagens struktur. Utfordringen med dagens organisering er at legene jobber etter listesystemet (som følge av fastlegeordningen), mens den øvrige kommunehelsetjenesten er organisert etter områdemodellen. Oppgavens formål er, via fastlegers uttalelser å belyse erfaringer som kan bidra til en bedre organisasjonsmodell ved et UH. Tanken er at leger som opplever både fordeler og ulemper knyttet til strukturen daglig, kan komme med betraktninger som er nyttige å ta med seg i etableringsprosessen. Noen av informantene har jobbet også før fastlegeordningen ble innført og har delt av sine erfaringer fra strukturen før 2001.

Undersøkelsen ble gjort ved hjelp av kvalitative intervju med 7 allmennleger. Intervjuene ble basert på en intervjuguide og gjennomført med fysiske møter eller gjennom videosamtaler på Skype. Alle intervjuene ble tatt opp på bånd, transkribert og analysert via systematisk tekstkondensering.

Informantenes meninger og erfaringer belyser aspekter om fastlegestrukturens fordeler og ulemper. De har fortalt om erfaringer knyttet til tverrfaglig samarbeid og samlokalisering og delt tanker og følelser knyttet til hverdagen som allmennlege.

Studiens resultater indikerer at samlokalisering av tjenestene vil stimulere til godt tverrfaglig samarbeid. Klar oppgave – og ansvarsfordeling er verdier som er verdifulle for legene og viktige å ta med seg på et UH for å skape en fast og trygg relasjon mellom yrkesutøver, pasient og student. Rammevilkår i form av tid og økonomi synes å være er en begrensende faktor for samarbeid i en hverdag med stadig flere oppgaver.