Effekten av noradrenalin på perfusjon av isolerte lipokutane hudtransplantat kartlagt med dynamisk infrarød termografi

Abstract

Studiens formål er å kartlegge effekten av noradrenalin på perfusjonen av isolerte og perfunderte lipokutane transplantat fra menneske. Gjennom dette søkes det å komme nærmere et svar på noradrenalins effekt i klinisk bruk under kirurgiske autologe transplantasjoner. Noradrenalin er et medikament som brukes hyppig under anestesi i forbindelse med generell så vel som plastisk kirurgi. Det har en kjent og veldokumentert vasoaktiv effekt i form av vasokonstriksjon, og kan derfor forventes å påvirke den sårbare og essensielle blodperfusjonen av transplantatet. Det vil ha stor klinisk betydning dersom disse endringene reelt innebærer økt sannsynlighet for komplikasjoner etter en autolog transplantasjon. Hovedformålet med studien var å kartlegge endret perfusjon av transplantatet ved administrasjon av noradrenalin. Prosjektet omfattet en vitro studie på lipokutane hudtransplantet fra menneske. Materialet ble hentet fra overskuddsvev fra informerte, samtykkende pasienter som gjennomgikk abdominoplasi bukplastikk. Vevet ble oksygenert gjennom mikrokanylering og perfusjon av en utvalgt periumbilical arterie. Perfusjonsløsningen ble i definerte perioder oppvarmet slik at vevet fikk endret overflatetemperatur i faser med oppvarming. Noradrenalin ble kontrollert infundert inn i systemet gjennom en treveiskran. Lappen ble regelmessig fotografert med et kamera følsomt for infrarød stråling som var montert over forskningsbenken. Endring i hudens overflatetemperatur ble dokumentert ved hjelp av termografi, som dermed ble brukt som mål på distribusjonsmønsteret av oksygenert bufferløsning i vevet. Dette gjennom endring i termografisk mønster ved endret overflatetemperatur. Bildene ble registrert i et analyseprogram for termografiske data, hvor de deretter kunne analyseres. Slik kunne fysiologiske parameterne maksimal temperatur, gjennomsnittlig temperatur og perfusjonstrykk sammenlignes mellom oppvarmingsperioder med og uten infusjon av noradrenalin. Distribusjonsmønsteret av oppvarmet perfusjonsvæske ga et objektivt og standardisert mål for oppnådd perfusjon, samt endring i vevsdistribusjon. Vi fant en signifikant økt perfusjonstrykk ved infusjon av noradrenalin forenelig med noradrenalins kjente vasoaktive effekt. Det kunne ikke påvises noen klar divergens i visuelt vurdert distribusjonsmønster med og uten infusjon av noradrenalin. Ved flere av forsøkene ble det imidlertid observert nye varmepunkter under påvirkning av noradrenalin. Maksimal og gjennomsnittlig temperatur i lappen etter endt oppvarming ble likevel ikke påvirket av infusjon med noradrenalin. Den observerte økningen i perfusjonstrykk under noradrenalininfusjon er forenelig med medikamentets kjente vasokonstiktive effekt. At endringen i trykk ikke ga utslag på maksimal og gjennomsnittlig temperatur på overflaten av lappen, kan forklares med at gjennomstrømmingen av buffer ble opprettholdt også ved økt vaskulær motstand. Dette vil føre til at vevet perfunderes med samme mengde oppvarmet buffer uavhengig av vaskulær motstand. Tendensen til dannelse av nye varmepunkter kan forklares ved at vasokonstriksjonen driver perfusjonsløsningen til perifere perfusjonsområder.