Plasseringa av subjektet i mellomnorske heilsetninger

Abstract

Formålet med denne artikkelen er å gjøre greie for plasseringa av subjektet i mellomnorske heilsetninger, og kildematerialet er 359 austlandske diplom av ulike sjangere fra tidsrommet 1375–1499. Drøftinga er i hovedsak avgrensa til 1703 setninger med sammenhengende subjekt, men usammenhengende subjekt trekkes inn der det er relevant. Først blir det vist hvordan subjektet kan topikaliseres til posisjonen rett framfor det finitte verbet eller stå i ekstraposisjon framfor adverbet flá ‘da, så’. Deretter blir det argumentert for at det er to typiske subjektsposisjoner rett etter det finitte verbet, én for pronominale subjekt framfor setningsadverbial og en annen for mer omfattende subjekt etter eller mellom slike adverbial. Videre drøftes spesialtilfeller der subjektet med større eller mindre grad av sikkerhet fortsatt står som komplement eller spesifikator i verbfrasen, og dessuten hvor setningsforma subjekt har sin plass i setningsstrukturen. Til slutt blir det vist at det er liten morfologisk forskjell på subjekt som står i typiske subjektsposisjoner mellom finitt og infinitt verb, og subjekt som står i den vanlige objektsposisjonen etter det infinitte verbet.