Håndtering av ikke-somatisk sykdom i allmennpraksis

Abstract

Sammendrag Formål: Undersøkelse av hvordan allmennleger håndterer pasienter med ikke-somatisk problemstilling i klinisk praksis. Design: Dette er en kvalitativ undersøkelse med deltakende observasjon i allmennpraksis. Setting: 2 allmennleger på samme legekontor, «Jonas» og «Nina» ble observert under konsultasjoner. Legene var ulike med henblikk på alder, kjønn og erfaring. Metode: 34 ulike konsultasjoner ble observert av undertegnede hvor det ble gjort feltnoter. Konsultasjonen ble vurdert som relevant for oppgaven, av meg og legen, hvis pasienten falt innenfor kriteriene til medisinsk uforklarlige symptomer (MUS) eller det var sterk mistanke hos legen om at symptomene skyldtes MUS eller psykiatriske lidelser. Når en konsultasjon ble vurdert til å være innenfor disse kriteriene ble legens håndtering av pasienten notert ned. Resultater: Av de 34 konsultasjonene var det 11 som ble vurdert som relevante i forhold til denne oppgaven. Legene håndterte pasientene noe forskjellig. En fellesnevner var utelukking av somatisk sykdom, og dersom ingen sykdom ble funnet samtalte begge leger om pasientens egne tanker rundt sykdommen. Deretter ble det forskjeller på legenes videre behandling av pasienten. «Jonas» fokuserte på trygging i forhold til alvorlig sykdom, mens «Nina» fokuserte på å forklare pasienten om sammenhengen mellom psyke og soma. Konklusjon: Det er en del likheter i håndteringen som nevnt ovenfor. Begge leger forteller likevel at deres håndtering er basert på egen erfaring og at de ikke fikk undervisning om dette under utdannelsen. Det er også forskjeller i håndteringen slik at jeg ikke kan trekke noen konklusjoner på hvordan allmennleger håndterer slike pasienter i og med at det, med kun 2 leger, er vesentlige forskjeller. Forskjellene kan skyldes mangel på undervisning og guidelines slik at legene bygger sin behandling på erfaring, eller en individualisert behandling av en stor gruppe pasienter. Konsekvenser: Oppgaven støtter en hypotese om at selv om allmennleger har en generell tre-trinnsmetode i håndtering av mennesker med MUS, finnes det store ulikheter på hvordan allmennpraktiserende leger håndterer pasienter med ikke-somatisk sykdom. Dette betyr at kvaliteten på behandlingen og ressursbruken vil kunne variere betydelig, avhengig av lege, for pasienter med samme opplevde symptomer. Større observasjonsstudier trengs for å verifisere dette.