dc.description.abstract | Hekkebestandene av lomvi (Uria aalge) langs norskekysten har hatt en sterk nedgang i løpet
av de siste 45 årene. Den norske fastlandsbestanden utgjør i dag ikke mer enn ca 15 000 par,
mens den til sammenligning ble beregnet til 120-160 000 par i begynnelsen av 1960-årene.
Den største bestanden i norske områder finnes i dag på Bjørnøya hvor det hekker ca 100 000
par, men også her er bestanden betydelig mindre enn i midten av 1980-årene. Årsaken til
denne bestandsnedgangen er kompleks, og skyldes mest sannsynlig en kombinasjon av klima
og effekter på viktige byttedyr, overfiske av enkelte viktige fiskebestander som lodde og sild,
samt drukning i fiskegarn. En kan heller ikke utelukke at lomvi har vært utsatt for oljeskader i
vinterområdene selv om det ikke er klare bevis for det
Målsetningen med denne undersøkelsen har ikke vært å forklare årsaker til tilbakegangen,
men å gi kvantitative prognoser for den videre utviklingen til norske lomvikolonier, gitt at
miljøforholdene og andre påvirkningsfaktorer blir de samme i framtida som de var i årene
1988-2004, da vi overvåket alle de utvalgte koloniene parallelt. Vi har også hatt fokus på
sårbarhet til enkeltkolonier og beregnet konsekvenser av et eventuelt oljesøl hvor bestandene
kan bli ytterligere redusert. Som verktøy for analysene har vi benyttet levedyktighetsanalyser
(”Population viability analyses”, PVA) som estimerer sannsynligheten for at en bestand skal
kunne overleve i framtida, og også klassifisert levedyktigheten til enkeltbestander ved å
beregne hvor mange år det tar før de eventuelt dør ut. Vi har brukt enkle, tellingsbaserte
modeller, som har som input gjennomsnittlig årlig vekstrate og variansen i gjennomsnittlige
vekstrater, samt dagens bestandsstørrelse.
Analysene er gjort for seks bestander (kolonier): Bjørnøya, Hornøya, Hjelmsøya, Vedøy,
Sklinna og Runde. Tre av dem har hatt en entydig negativ bestandsutvikling (Hjelmsøya,
Vedøy og Runde). Prognoser for levedyktigheten til disse bestandene er dårlig. Lavest
levedyktighet har bestanden på Vedøy som har en 50 % sannsynlighet for å dø ut i løpet av
bare 16 år fram i tid. For Hjelmsøya og Runde tar det henholdsvis 65 og 56 år før bestanden
når en tilsvarende sannsynlighet. Beregnet antall år til utdøing for disse tre bestandene er
henholdsvis 70, 124 og 109 år. Sensitivitetsanalyser viser at disse estimatene for utdøing er
lite påvirket av variansen i vekstrate, som er det mest usikre estimatet. En reduksjon i
bestandstørrelsen vil imidlertid ha store konsekvenser for levedyktigheten. Spesielt vil
bestanden på Vedøy være ille ute hvis bestanden reduseres ytterligere p.g.a. et oljesøl.
Kolonien på Sklinna er atypisk i forhold til de andre koloniene. Den har en sterk positiv
bestandsutvikling, men variasjonen i vekstrate fra år til år er svært høy. Bestanden vil nå 30 %
sannsynlighet for å dø ut først etter 44 år. Koloniene på Bjørnøya og Hornøya har begge en
positiv vekstrate, og de har så store bestander og liten variasjon i vekstrate at sårbarheten til
disse bestandene er svært lav. Selv med en halvering av bestandene er det mindre enn 0.001
% sannsynlighet for at de skal dø ut i løpet av 30 år, og estimert tid til utdøing er mer enn 1000
år.
sjøfugl, lomvi, kolonier, sårbarhet, Norskehavet, Barentshavet, seabirds, common guillemot, colonies, population viability, The Norwegian Sea, The Barents Sea | en_US |
dc.identifier.citation | Erikstad K, Reiertsen, Anker-Nilssen T, Barrett RT, Lorentsen S, Strøm H, Systad, GH. Levedyktighetsanalyser for norske lomvibestander. Norsk Institutt for Naturforskning; 2007. 25 p.. NINA rapport(240) | en_US |