Levedyktighetsanalyser for norske lomvibestander

Abstract

Hekkebestandene av lomvi (Uria aalge) langs norskekysten har hatt en sterk nedgang i løpet av de siste 45 årene. Den norske fastlandsbestanden utgjør i dag ikke mer enn ca 15 000 par, mens den til sammenligning ble beregnet til 120-160 000 par i begynnelsen av 1960-årene. Den største bestanden i norske områder finnes i dag på Bjørnøya hvor det hekker ca 100 000 par, men også her er bestanden betydelig mindre enn i midten av 1980-årene. Årsaken til denne bestandsnedgangen er kompleks, og skyldes mest sannsynlig en kombinasjon av klima og effekter på viktige byttedyr, overfiske av enkelte viktige fiskebestander som lodde og sild, samt drukning i fiskegarn. En kan heller ikke utelukke at lomvi har vært utsatt for oljeskader i vinterområdene selv om det ikke er klare bevis for det Målsetningen med denne undersøkelsen har ikke vært å forklare årsaker til tilbakegangen, men å gi kvantitative prognoser for den videre utviklingen til norske lomvikolonier, gitt at miljøforholdene og andre påvirkningsfaktorer blir de samme i framtida som de var i årene 1988-2004, da vi overvåket alle de utvalgte koloniene parallelt. Vi har også hatt fokus på sårbarhet til enkeltkolonier og beregnet konsekvenser av et eventuelt oljesøl hvor bestandene kan bli ytterligere redusert. Som verktøy for analysene har vi benyttet levedyktighetsanalyser (”Population viability analyses”, PVA) som estimerer sannsynligheten for at en bestand skal kunne overleve i framtida, og også klassifisert levedyktigheten til enkeltbestander ved å beregne hvor mange år det tar før de eventuelt dør ut. Vi har brukt enkle, tellingsbaserte modeller, som har som input gjennomsnittlig årlig vekstrate og variansen i gjennomsnittlige vekstrater, samt dagens bestandsstørrelse. Analysene er gjort for seks bestander (kolonier): Bjørnøya, Hornøya, Hjelmsøya, Vedøy, Sklinna og Runde. Tre av dem har hatt en entydig negativ bestandsutvikling (Hjelmsøya, Vedøy og Runde). Prognoser for levedyktigheten til disse bestandene er dårlig. Lavest levedyktighet har bestanden på Vedøy som har en 50 % sannsynlighet for å dø ut i løpet av bare 16 år fram i tid. For Hjelmsøya og Runde tar det henholdsvis 65 og 56 år før bestanden når en tilsvarende sannsynlighet. Beregnet antall år til utdøing for disse tre bestandene er henholdsvis 70, 124 og 109 år. Sensitivitetsanalyser viser at disse estimatene for utdøing er lite påvirket av variansen i vekstrate, som er det mest usikre estimatet. En reduksjon i bestandstørrelsen vil imidlertid ha store konsekvenser for levedyktigheten. Spesielt vil bestanden på Vedøy være ille ute hvis bestanden reduseres ytterligere p.g.a. et oljesøl. Kolonien på Sklinna er atypisk i forhold til de andre koloniene. Den har en sterk positiv bestandsutvikling, men variasjonen i vekstrate fra år til år er svært høy. Bestanden vil nå 30 % sannsynlighet for å dø ut først etter 44 år. Koloniene på Bjørnøya og Hornøya har begge en positiv vekstrate, og de har så store bestander og liten variasjon i vekstrate at sårbarheten til disse bestandene er svært lav. Selv med en halvering av bestandene er det mindre enn 0.001 % sannsynlighet for at de skal dø ut i løpet av 30 år, og estimert tid til utdøing er mer enn 1000 år. sjøfugl, lomvi, kolonier, sårbarhet, Norskehavet, Barentshavet, seabirds, common guillemot, colonies, population viability, The Norwegian Sea, The Barents Sea