Ser dokker heile meg? En kvalitativ studie om hvordan helsefremmende arbeid utøves og oppleves blant sykepleiere i spesialisthelsetjenesten
Permanent link
https://hdl.handle.net/10037/11354Date
2017-04-11Type
Master thesisMastergradsoppgave
Author
Karlsen, Karina SynnøveAbstract
Bakgrunn og hensikt: Fokuset på helse og helsefremmende arbeid har i den senere tid blitt satt et sterkt fokus på, og en rekke stortingsmeldinger har satt helsefremmende arbeid på dagsorden (Haugan & Rannestad, 2016). Disse stortingsmeldingene sier imidlertid lite om helsefremmende arbeid i spesialisthelsetjenesten. Da stortingsmelding nr. 47 (2008-2009), som vi kjenner som samhandlingsreformen, trådte i kraft, ble spesialisthelsetjenesten en stor del av det helsefremmende bildet ved at det skulle bli tettere samarbeid mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det skulle også innføres kvalitetssikringsprogram som skulle bidra til at det ble færre feilbehandlinger og færre skader når pasientene var innlagt i spesialisthelsetjenesten. Forskning viser at sykepleierne er lite rustet til å møte disse nye kravene om utøvelsen av sin profesjonen (Mc Bride, 1994).
Studiens overordnede hensikt er å se på, beskrive og utvikle kunnskap om hvordan sykepleierne i spesialisthelsetjenesten opplever det å utøve det helsefremmende arbeidet som er satt på dagsorden i spesialisthelsetjenesten og om de møter på noen utfordringer i utøvelsen.
Datakilder og metoder: Studien har en kvalitativ tilnærming. For å undersøke problemstillingen min anvendes kvalitative intervjuer av sykepleiere i spesialisthelsetjenesten. Temaet for intervjuene var hvordan sykepleierne forstod helsefremming, hvordan de utøvde helsefremmende arbeid, om de møtte utfordringer i utøvelsen og om de kunne se om det helsefremmende arbeidet de utøvde hadde noen betydning for pasientene. Intervjuene ble tatt opp på bånd og i etterkant transkribert. Intervjuene ble analysert ved bruk av kvalitativ intervjuanalyse.
Funn: Sykepleierne var til å begynne med usikre på begrepet helsefremming helt til Sykepleierne var til å begynne med usikre på begrepet helsefremming helt til de fikk snakket rundt selve begrepet. Årsaken er at begrepet ikke blir mye brukt i spesialisthelsetjenesten, men de forstod likevel hva det innebar. Sykepleierne var usikre i sin rolle når det gjaldt helsefremmende arbeid. De to begrepene helsefremmende og sykdomsforebyggende gled over i hverandre i deres forståelse av begrepet og i utøvelse av sykepleiefaget. De kom raskt frem til at selv om de var usikre på begrepet helsefremming til å begynne med, kom de frem til at helsefremmende arbeid er noe de gjør daglig, hele tiden. De fortalte at de mange ganger var frustrerte i utøvelsen av faget og i sin utøvelse av helsefremmende arbeid. De fikk brukt mindre av sin kompetanse og snakket mindre fag siden det administrative arbeidet hadde økt. De savnet en kompetanseheving. De hadde dårlig tid og lite ressurser å ta av også på grunn av økt administrativt arbeid. På grunn av sine økte ansvarsområder og endringer i måten de arbeidet på som delvis har kommet på grunn av samhandlingsreformen, fortalte informantene at de bommet på kommunikasjonen både innenfor sykepleien, tverrfaglig og med pasient og pårørende. Sykepleierne følte at de av og til kom på kollisjonskurs med empowermentbegrepet som var en sentral del av det helsefremmende arbeidet, men de visste at det var viktig og at pasientene måtte respekteres for sine valg.
De opplevde også at pasient og pårørende ble mer takknemlige, mer tilfredse, raskere mobilisert og raskere friske når de hadde fått utøvd profesjonen sin i et helsefremmende perspektiv. De mente at de kunne se at antall liggedøgn for pasientene var færre når de hadde utøvet et godt helsefremmende arbeid. Sykepleierne uttrykte at helsefremmende arbeid, når de hadde tid til det, gjorde dem glade og fornøyde, noe som ble spredt videre i yrkesgruppen og ga et godt arbeidsmiljø. Et godt arbeidsmiljø, påpekte informantene, var også viktig for at de skulle kunne utøve en god helsefremmende sykepleie. Når det kom til utøvelsen av faget sykepleie, var de alle enige om at grunnpilarene som etikken, omsorgen og folkeskikken var viktig for utøvelsen av et godt helsefremmende arbeid, noe de skulle ønske de fikk gjort mer av. Sykepleierne mente at alt arbeid de gjorde i utøvelsen av sin profesjon var helsefremmende. Konklusjon: Sykepleierne i spesialisthelsetjenesten er usikre på begrepet helsefremming og de blander begrepene helsefremming og sykdomsforebygging. Sykepleierne føler at de mangler tilstrekkelig tid til å utøve helsefremmende arbeid slik som de ønsker og de føler at de får ikke tid til å snakke fag, snakke profesjon seg imellom. De mener at de mister mye verdifull pasienttid i administrativt arbeid som har kommet som et resultat av samhandlingsreformen. De føler det er utfordrende med empowermentprosessen, men ser betydningen av den. Sykepleierne ser også betydningen av at god pleie, god omsorg, god kommunikasjon, gode fagkunnskaper og prosedyrer er viktig for å kunne fremme helse. De ser at dette må være tilstede for en helhetlig pleie. Selv om de møter på utfordringer og at de føler at helsefremming ikke er satt inn i et system og ikke satt av tid til, så gjør de så godt de kan og med den tiden de har.
Helsefremmende arbeid i spesialisthelsetjenesten er et vidt begrep å studere og det finnes mange vinklinger på det. Ut fra de funnene jeg fant i min studie, kan det være hensiktsmessig å forske videre på dette feltet.
Publisher
UiT Norges arktiske universitetUiT The Arctic University of Norway
Metadata
Show full item recordCollections
Copyright 2017 The Author(s)
The following license file are associated with this item: