Retinerte permanente 1. og 2. molar. En litteraturstudie

Abstract

Målsetting: Målet med denne oppgaven var å sammenfatte prevalens, etiologi og behandling ved retensjon av 1. og 2. molar, og undersøke om det er en forskjell mellom klinisk erfaring blant pedodontister og kjeveortopeder ved Tannhelsetjenestens kompetansesenter i Nord-Norge (TkNN) og hva som finnes i litteraturen. Metode: Fagartiklene i oppgaven ble hentet fra PubMed og andre odontologiske publikasjoner. For å samle informasjon om klinisk erfaring ble det utsendt et spørreskjema til pedodontister og kjeveortopeder ved TkNN per mail. Resultat: Litteraturen viste at prevalensen for retensjon var høyest for 2. molarer i overkjeven. Pedodontister og kjeveortopeder ved TkNN mottok flest henvisninger for retinerte 1. molarer i overkjeven. Retensjon kan deles inn i impaksjon, primær- og sekundær retensjon. Etiologien bak impaksjon baserer seg på at tannen forhindres fra å eruptere på grunn av fysiske barrierer i erupsjonsbanen, for eksempel ved liten tannbue. Primær retensjon har fortsatt ukjent etiologi. Ved sekundær retensjon er ankylose vanligvis konkludert som mulig årsak, men ingen klinisk årsak er evidensbasert. Litteraturen viser til flere behandlingsmetoder, hvor behandlingen er avhengig av om tannen er impaktert eller retinert. Dette bidrar til et varierende behandlingsresultat. Både spesialistene ved TkNN og litteraturen støtter frilegging som behandlingsalternativ. Frilegging er derimot ikke evidensbasert som bidragende faktor til å fremme erupsjon ifølge litteraturen. Konklusjon: Det kreves ytterligere forskning for å kartlegge etiologi bak primær og sekundær retensjon av 1. og 2. molarer. Bedre kunnskap om etiologi vil kunne gi mulighet for utvikling av nye behandlingsmetoder og forbedre behandlingsutfall.