Analogislutningers rolle i kunnskapsproduksjonen. En kritisk studie eksemplifisert ved arkeologiske analyser av kjønn og rom.

Abstract

Arkeologiske analyser av kjønn og rom ender ofte opp i binære opposisjoner, og gir et lignende bilde av forholdet mellom kjønnene selv om de beskriver totalt ulike samfunn. Utgangspunktet for oppgaven var at valg av analogislutninger på ulike nivåer har betydning for dette resultatet. For å komme fram til hvilken betydning analogislutninger har på ulike nivåer i en analyse, og konsekvensen av dette for fremstillingen av kjønn og rom, er oppgaven delt i to deler. Den første delen er teoretisk og metodisk drøftende, mens den andre tar opp konkrete eksempler på analyser av kjønn og rom.

I del en gis først en kort bakgrunn for mitt forskningsperspektiv og troen på at vi må endre vitenskapen og metodene for at vi skal få en bedre kjønnet fremstilling av forhistorien. Deretter gjøres rede for debatten omkring analogibruk i arkeologiske analyser av kjønn og rom. Til slutt i del en diskuteres forholdet mellom samfunnsteorier og analogier, med utgangspunkt i strukturalisme og praksisteori.

I del to sammenlignes fire utvalgte postprosessuelle arkeologiske analyser. Det blir undersøkt hvordan analogier blir brukt og spiller inn på ulike nivåer. I slutten av oppgaven diskuteres to problemer som dukket opp underveis, nemlig sirkelslutninger og anvendeligheten av de teoretiske rammene. Det viste seg i den komparative studien av fire analyser av kjønn og rom, at sirkelslutninger er et stort problem. Man bruker for eksempel strukturalistiske analogier for å støtte opp under en strukturalistisk utgangsposisjon. Den teoretiske utgangsposisjonen som i seg selv heller ikke er fri fra analogier får en dominerende betydning for videre valg av analogier. Disse blir i sin tur bare brukt til å bevise den samme utgangsposisjonen. Med bakgrunn i feministisk vitenskapskritikk diskuteres til slutt noen forslag for endring til en mer refleksiv og mangfoldig analogibruk.