Det norske samfunnet som handlingsdyktig fellesskap - Svikt og endring etter 22. juli-terroren

Abstract

Avhandlingen skal gi ny kunnskap om hvordan det norske samfunnet håndterte terrorangrepene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011. Forskningsobjektet er den samfunnsmessige erkjennelsen av at ”vi sviktet som samfunn”, og den kollektive håndteringen av denne erkjennelsen. For å få til dette skal avhandlingen betrakte samfunnet med en systemteoretisk modell av samfunn som handlingsdyktig fellesskap. Modellens viktigste begrep for generering av data er begrepet ”funksjonsproblem”. Funksjonsproblemer oppstår når en samfunnsdel skuffer forventninger om problemløsning for samfunnet. Gjennom analyser av fire empiriske caser – kommunikasjon om myndighetenes evne og vilje til å sikre regjeringskvartalet i Oslo i forkant av terroraksjonen, kommunikasjon om politiets evne og vilje til å beskytte menneskene på Utøya, kommunikasjon om problemene knyttet til byggingen av et nasjonalt minnested på Sørbråten i Hole kommune, og kommunikasjon om problemer vedrørende massemedienes dekning av 22. juli-terroren – viser avhandlingen hvordan samfunnsmessig refleksjon over funksjonsproblemer blir startpunkt for en prosess som peker fram mot, og eventuelt ender opp med, utvikling av nye ordninger eller institusjoner, som skal sikre bedre problemløsning. Slik institusjonell endring kan samfunnet presumptivt få til på flere måter, og avhandlingen prøver å spore én mulig slik ”vei”, en vei som går gjennom kommunikasjon om den kollektive handlingens problem.

Den analytiske ”kjernen” i prosjektet er todelt. For det første skal vi anta at kommunikasjon om funksjonsproblemer gjør det klart at funksjonsproblemenes løsning krever at samfunnsmedlemmene handler annerledes. Men dersom samfunnsmedlemmene skal handle annerledes må samfunnet stille opp nye handlingssituasjoner for individene. Én måte å gjøre dette på er ved å bygge nye eller endre på institusjoner.

Det andre punktet er at konflikten mellom individuell og kollektiv rasjonalitet kan virke integrerende i denne sammenhengen. Det vil si at konflikten mellom individuell og kollektiv rasjonalitet gir mening og retning til arbeidet med å få til de institusjonelle endringene som skal skape andre handlingsbetingelser, slik at samfunnsmedlemmene velger handlinger som fører til at funksjonsproblemene opphører. De institusjonelle endringene har derfor som funksjon å gjøre kollektivt rasjonelle handlingsalternativer tilgjengelige for aktørene.

Avhandlingen utvikler og presenterer en modell som skal gjøre det mulig å analysere denne typen prosesser empirisk. De empiriske analysene skal vise hvordan kommunikasjon om sviktende beredskap følges opp med konkrete endringer i den institusjonelle reguleringen av myndighetenes, politiets og redningsetatenes handlinger. Vi skal også se hvordan kommunikasjon om kritikkverdige aspekter ved den massemediale offentligheten rundt 22. juli-terroren følges opp med endringer i det vi kanskje kan kalle massemedias ”kollektive selvforvaltning”, eller i hvordan aktører innenfor massemediene regulerer seg selv med referanse til ”samfunnsoppdraget”. Dessuten skal vi se at kommunikasjon om problemene rundt utviklingen av nasjonale minnesteder også refererer til konflikten mellom individuell og kollektiv rasjonalitet. Blant annet skal vi se at forsinkelsene har ført til refleksjon over partenes vilje til å legge kollektive hensyn til grunn for valg av handling.

Avhandlingens siste del presenterer en ”komparativ teorianalyse”, hvor modellen som benyttes i de empiriske analysene forankres i den sosiologiske litteraturen om kollektiv handling og institusjonell endring.