Effekt av antidiabetisk terapi på hjertets kontraktile funksjon hos mus

Abstract

Diabetes Mellitus type 2 (DM2) er forbundet med høy morbiditet og mortalitet spesielt på grunn av komplikasjoner med hjerte–karsykdommer. I denne oppgaven er det fokusert på en spesiell type hjertesvikt som forekommer hos diabetiske/insulin-resistente pasienter, nemlig diabetisk kardiomyopati (DK). Denne tilstanden er definert som ventrikulær dysfunksjon uten tilstedeværelse av coronar hjertesykdom.

I forskningsprosjektet jeg har deltatt i undersøkte man effekten av to terapeutiske intervensjoner (kronisk behandling med to forskjellige PPAR agonister) i diett-induserte, overvektige mus (DIO mus) med hensyn på hjertets oksidasjon av glukose og fettsyrer, samt leverens oksidasjon av fettsyrer. Vi har også undersøkt i hvilken grad disse intervensjonene påvirket hjertets kontraktilitet og post-iskemiske funksjon. Oppgavens formål er å bruke resultatene dette og tidligere eksperimentelle forsøk har vist med hensyn på effekten av PPAR-agonister på fedme/diabetisk status, energiomsetning og kontraktil funksjon i hjertet. Videre vil jeg prøve å sette funnene inn i en klinisk sammenheng.

To PPAR-agonister, Fenofibrat (FF), en selektiv PPARα agonist, og TTA (tetradecyl-thioacetic acid) som er en uspesifikk PPAR agonist, ble brukt.

Ved begge behandlingene så man reduserte fettsyre- og triglyserid nivå i plasma, økt fettsyre–oksidasjon og økt uttrykk av PPARα gener i lever. Hos mus behandlet med FF så man en reduksjon i hjertets FA–oksidasjon. Denne reduksjonen var derimot ikke tilstede hos TTA-behandlede mus, som også hadde hypertrofi av hjertet. Hjertene fra FF-behandlede DIO- mus hadde signifikant bedret funksjon og større toleranse for iskemi, sammenlignet med hjerter fra kontrolldyr..

Funnene indikerer en ikke udelt positiv effekt av behandling av DIO-mus med de aktuelle PPAR agonistene. Resultatene bør likevel følges opp med med nye forsøk for å undersøke om de to agonistene kan brukes i behandlingen av fedme og DM2.