Orthorexia Nervosa : et forsøk på å måle utbredelsen av tilstanden hos brukere av Tromsøs treningssentre

Abstract

Bakgrunn: Orthorexia nervosa ble for første gang omtalt som en ny spiseforstyrrelse av Dr.Bratman i 1997 (3). Til forskjell fra den beslektede lidelsen anorexia nervosa er ikke orthorektikeren sykelig opptatt av å gå ned i vekt, men av å spise sunt og oppnå en positiv livstilstand gjennom maten. Orthorexi i seg selv truer ikke den fysiske helsen slik som anoreksi, men kan potensielt utvikle seg til en mer alvorlig tilstand i ekstreme tilfeller. Det foreligger per i dag ingen offisielle retningslinjer for å diagnostisere tilstanden. Litteratur og forskningsmateriale på området er svært begrenset. Vi ønsket derfor å undersøke om tendenser til denne tilstanden var å finne i Tromsø. Materiale og metode: Materialet til oppgaven ble innhentet gjennom utdeling av delvis egenutarbeidede anonyme spørreskjemaer med fokus på kostholdsvaner, emosjonelle og selvbeherskelsesaspekter i spiseadferd på ulike treningssentre i Tromsø. I alt 149 besvarte spørreskjemaer ble samlet inn. Spørreskjemaet består av 4 deler; del 1 omhandler personkarakteristika, del 2: kostholdsvaner, del 3: ORTO-15 test og del 4:emosjoner og selvbeherskelse gjennom spiseadferd. ORTO-15-testen er sentral i spørreskjemaet og er utarbeidet som et ledd i et forslag til diagnostikk i et italiensk studium (1) (3). Mulige orthorektikere scorer <40 på ORTO-15 i flg. deres validerte kriterier. Vi delte derfor utvalget i 2 grupper; de som scorer <40 og de som scorer ≥ 40 på ORTO-15 testen og undersøkte hvordan de respektive gruppene scoret på de andre delene. Vi ønsket også å se på korrelasjonen for score-resultater for kosthold og selvbeherskelse i spiseadferd for de 2 gruppene der lavest score på alle delene i større grad kan assosieres med orthorektiske tendenser. Resultater: Det foreligger en statistisk signifikant sammenheng for de som spiser sunt (del 2) og viser høy grad av selvbeherskelse i spiseadferd (del 4) innenfor gruppen av de som kan klassifiseres som mulige orthorektikere sammenlignet med ikke-orthorektikere. Derimot foreligger det ingen klar korrelasjon for score-resultater på kostholdsdelen og spiseadferd-delen verken for mulige orthorektikere og ikke-orthorektikere. Fortolkning: Ettersom orthorexi ikke er en anerkjent diagnose innenfor DSM-IV finnes heller ingen diagnostiske kriterier for lidelsen. Resultatene fra spørreskjemaene kan derfor ikke anvendes i diagnostisk øyemed, men kan gi et bilde av orthorektiske tendenser. Resultatene viser at flere scorer betydelig lavt på alle 3 delene av spørreskjemaet uten at det nødvendigvis kan assosieres med orthorexi. Forskningen er svært begrenset og vanskeliggjør påstanden om at dette kan klassifiseres som en enkeltstående og egentlig spiseforstyrrelse eller om det heller bør anses som et delfenomen av en mer alvorlig spiseforstyrrelse slik som i anoreksi og bulimi. Uavhengig av dette peker fenomenet på hvordan sunnhet kan bli et altoverskyggende mål som i langtgående tilfeller kan få alvorlige konsekvenser hos den som rammes.