Integreringspolitikk i praksis : om forholdet mellom stat og kommune med hensyn til iverksetting av integreringspolitikk

Abstract

Vi har lenge hatt innvandring til Norge, men sammensetningen har endret seg. Ved slutten av 1990-tallet kom mer enn halvparten av innvandrerbefolkningen fra ikke-vestlige land, og andelen har fortsatt å øke. Vi ser også en stadig økende andel av innvandrerbefolkningen har status som flyktninger. I materiale fra blant annet Statistisk Sentralbyrå kan man se at flyktningbefolkningen i relativt stor grad har strevd med å komme seg inn på det norske arbeidsmarkedet og i det norske utdanningssystemet. Myndighetene har innsett et ansvar for å legge bedre til rette for deres integrering. I 2004 ble Introduksjonsordningen obligatorisk for kommuner som bosetter flyktninger. Dette er et kvalifiseringsprogram som nyankomne flyktninger skal følge, for å få et bedre utgangspunkt til å bli integrert i sitt nye land. I denne oppgaven har jeg tatt for meg forholdet mellom stat og kommune når det gjelder integreringspolitikk. Staten vedtar hvilken integreringspolitikk som skal praktiseres, men delegerer ansvaret for iverksettingen til kommunene. Jeg har for det første sett på utfordringer kommunene står overfor når det gjelder integrering av innvandrere, og hvordan statens retningslinjer i integreringspolitikken blir fulgt opp i praksis. For det andre har jeg sett på konfliktnivået i forholdet mellom statlig styring og lokal iverksetting når det gjelder integreringspolitikk. Man kan tenke seg til at et høyt konfliktnivå på integreringsfeltet kan føre til hindringer for flyktningenes integrering i Norge. Her har jeg tatt for meg Jenssens (1995) tre perspektiver, det autonome, det hierarkiske og det deliberative perspektivet, og benyttet dem til å analysere dagens samhandling mellom stat og kommune på integreringsfeltet.