Ny monumentalitet : fire bygninger i Nord-Norge og teorier om monumentalitet mellom 1960 og 2000

Abstract

Redefinering av monumentalitet har vært et av de sentrale prosjektene i arkitekturen i det tjuende århundret – enten perspektivet var historisk, sosialt, politisk eller estetisk. Under modernismen og etter andre verdenskrig ble behovet for en ny monumentalitet formulert av arkitekter og teoretikere. Hva dette “nye” består i er et vesentlig spørsmål i avhandlingen. Gjennom analyser av Tromsdalen kirke, rådhusanlegget i Mo i Rana, Lofotakvariet i Vågan og Sametingsbygningen i Karasjok identifiseres tendenser og forskyvninger i monumentalbyggeriets teori og praksis gjennom andre halvdel av 1900-tallet. Av særlig regional betydning er det at ideen om monumental arkitektur som uttrykk for en tidsånd, Zeitgeist, er i forvitring, og at monumentalitet mot slutten av århundret heller forbindes med iverksettelse av en stedsånd, genius loci. Det synes nært forbundet med en forskyvning fra det å gi verdi til alt progressivt og nyskapende til en stadig større verdsetting av historie, minner og lokal egenart. En annen tendens er at monumentalitet i denne perioden går fra å være et problematisk og negativt ladet begrep til å bli et uforbeholdent plussord. Der monumental arkitektur krevde legitimering i fellesskapet og i demokratiske verdier etter de totalitære statenes misbruk på 1930- og 1940-tallet, holdes det mot slutten av århundret stadig oftere fram som et positivt bilde på individualitet og forskjell. Istedet for å være “representasjonsarkitektur”, styrt av makthaveres behov for en sterk og entydig kommunikasjon, frigjøres monumentalarkitekturen til erindring og gjentenkning. Disse tendensene kan beskrives som en forskyvning fra sterk til svak monumentalitet. Teorier fundert i fenomenologi og semiotikk gir bredde til undersøkelsen. Disse to innfallsvinklene åpner ulike aspekter ved arkitekturen og gir mulighet for å beskrive monumentalitet både som erfaringsform og som forståelsesform. Betydningen av dette grepet blir særlig tydelig når tradisjonelt monumentale kvaliteter som fellesskapsfunksjon, varighet, storhet, representasjon og erindring skal undersøkes, kvaliteter som krever at både det kroppslige og sanselige og det tankemessige lar seg begrepsliggjøre.