Hvordan påvirker humankapital økonomisk vekst? : en teoretisk og empirisk analyse

Abstract

Humankapital synes å ha en klar positiv effekt for den økonomiske velstandsutviklingen i et land. Gjennom teori om utdanning, humankapital og økonomisk vekst, og datasett for viktige forklaringsvariabler som befolkningsvekst, investeringsrate og humankapital for 22 OECD-land, har jeg funnet at det er en solid sammenheng mellom utdanning og økonomisk vekst innen disse landene. Jeg trekker inn teori som ser både på den individuelle uttellingen av å ta utdanning, og hvordan utdanning øker humankapitalbeholdningen i et land. Innen økonomisk vekstteori er det to hovedretninger, nyklassisk og endogen vekstteori. Den viktigste forskjellen på disse to tilnærmingene er at den endogene vekstteorien ser på forklaringsfaktorer for vekst i teknologinivået som de viktigste forklaringsfaktorene for økonomisk vekst, mens den nyklassiske teorien behandler teknologi som eksogent gitt. I tillegg taler endogen teori for at økt humankapital gir veksteffekter i økonomien, mens den nyklassiske Solow-modellen hevder at humankapitalen bare gir nivåeffekter. Empiriske undersøkelser viser at den endogene vekstteorien kan forklare internasjonale ulikheter i BNP på tvers av land best. Nyklassisk teori har en solid forklaringskraft når en ser på land med like forutsetninger i ressurstilgang, befolkningsvekst og investeringsrater. Gruppen med OECD-land kan sies å ha like forutsetninger, og dermed fant jeg at nyklassisk vekstteori på en god måte kunne forklare ulikheter på tvers av disse landene. Solow-modellen er den mest sentrale vekstmodellen innen nyklassisk teori. Jeg har gjort rede for denne modellen både teoretisk og empirisk, og funnet at variablene vekst i arbeidsstyrken, investeringsrate og humankapital forklarer nivået på BNP per arbeider i OECD-landene på en realistisk måte. Samtidig viser empirisk forskning for Norge både lav privatøkonomisk uttelling for høyere utdanning, samt at kvalitet innen norsk skole ser ut til å være lavere enn i andre OECD-land. Dette er urovekkende momenter i lys av utdanningens betydning for økonomisk vekst, som fremtidig forskning innen feltet bør søke å finne ut mer om. Operasjonaliseringen av humankapital representerer store utfordringer, fordi det har vist seg vanskelig å finne en tilnærming til humankapital som både inkluderer kvalitet og kvantitet. Den mest brukte tilnærmingen har vært antall år skolegang totalt i befolkningen, og denne tilnærmingen er de siste årene blitt forbedret grunnet bedre innsamlingsmetoder og at man sammenlikner kvantitative data med kvalitative data, som resultater fra kunnskapstester. Forbedringer på dette målet de senere årene gjør at man på en mer solid måte kan tallfeste den faktiske påvirkningskraften humankapital har på økonomisk vekst. Men det er enda rom for ytterligere forbedringer på dette feltet. Nøkkelord: humankapital, økonomisk vekst, Solow-modellen, OECD-land