Vis enkel innførsel

dc.contributor.advisorFremstedal, Roe
dc.contributor.authorNilsen, Fredrik
dc.date.accessioned2018-12-04T10:32:54Z
dc.date.available2018-12-04T10:32:54Z
dc.date.issued2018-12-17
dc.description.abstractThis metaethical and historical dissertation concerns the history of free will with a special spotlight on the theories of Aristotle, Augustine and Kant. My point of departure is Hannah Arendt and her thesis that Augustine is “the first philosopher of free will”. Through an examination of the ethical theory of Aristotle in general and this concept of “choice” (prohairesis) in particular, I try to show that Arendt is right in claiming that we do not find a concept of free will in classical Greek thought. In contrast, the theory of Augustine contains a concept of “the free choice of the will” (liberum arbitrium voluntatis), which means that the will is free to choose between following reason and desire. Although it is true that Augustine develops the first systematic theory of free choice, I nevertheless think that the roman stoic Epictetus anticipates Augustine in developing this concept. Since I think it is important that a free will is a will that is not determined by other factors (for example God) than the will itself, as Rousseau learns us, I do think we have to dig further in the history of philosophy to find an adequate conception of it. A prominent candidate for such a conception we find in Kant’s ethics and his understanding of free will as an autonomous will. Our “choice” (Willkür) is free to choose between practical reason and desire, but it realizes its freedom only when it chooses to follow practical reason, since it is identical to our own “will” (Wille). However, it is possible to argue that the scholastic philosopher Scotus anticipates Kant in developing the concept of autonomy. It is also possible to question whether the moral law in Kant’s theory actually represents a construction of our will or rather an independent moral fact valid for all rational beings. This question leads me into the large debate between modern Kantian scholars on moral realism and constructivism.en_US
dc.description.doctoraltypeph.d.en_US
dc.description.popularabstractHar mennesket fri vilje? Dette spørsmålet har opptatt filosofer i lang tid og med noen få unntak har alle de store tenkerne i filosofihistorien utviklet en teori om fri vilje. De senere tiårene har imidlertid forestillingen om fri vilje blitt utfordret av forskningsresultater i naturvitenskap, i særdeleshet nevrologi. Menneskets handlinger blir her gjerne fremstilt som at de i en eller annen forstand skyldes prosesser i hjernen, noe som kan synes å annullere muligheten for at mennesket kan tilkjennes fri vilje. I en slik situasjon kan det være hensiktsmessig å gå tilbake og undersøke hvordan dette begrepet oppstod og har utviklet seg gjennom historien. Hva mener filosofene med fri vilje og hvilken funksjon spiller den frie viljen i de respektive filosofiske systemene? Utgangspunktet for avhandlingen er Hannah Arendts tese om at Augustin må regnes som «the first philosopher of free will». Tesen undersøkes først i forhold til Aristoteles sin etikk, da den jo innebærer at det ikke finnes et viljebegrep hos klassisk greske filosofer. Dette er på mange måter riktig, for selv om vi finner et begrep om beslutning (prohairesis) hos Aristoteles, er dette «valget» karakterisert av at det alltid følger fornuften, aldri begjæret. Dersom det er en konflikt mellom fornuft og begjær, og jeg følger begjæret, er ikke dette å forstå som at jeg velger om å følge begjæret fremfor fornuften, men det er snarere slik at jeg handler mot mitt valg. Hos Augustin finner vi imidlertid et begrep om viljens valgfrihet (liberum arbitrium voluntatis) som setter oss i stand til å velge mellom fornuft og begjær; det gode er å følge fornuften, men i kraft av at vi er utstyrte med fri vilje, er vi samtidig kapable til å velge å følge begjæret og handle ondt. Således synes Arendt å ha rett i sin påstand, men samtidig finner vi allerede et begrep om valgfrihet i romersk stoisisme, særlig hos Epiktet. Viljen hos Kant består av to funksjoner, da viljen dels er lovgivende (Wille, praktisk fornuft) og dels utøvende (Willkür). Moralloven er således å forstå som en lov som viljen pålegger seg selv, da det er Wille som pålegger Willkür loven. Dermed er det ikke noen ytre autoritet, som pålegger oss loven. Vi finner dog ansatser til et slikt begrep allerede innenfor skolastikken, fremfor alt hos Scotus. Hos Kant kan dog stilles spørsmål ved om moralloven er noe som mennesker selv skaper eller om den heller er et uavhengig moralsk faktum som vi erkjenner med fornuften. Dette fører avhandlingen inn i den moderne debatten mellom moralsk konstruktivisme og realisme; Kants begrep om autonomi (selvlovgivning) kan synes å kreve berettigelsen av konstruktivisme, det vil si at moralloven er menneskeskapt, men samtidig finnes det gode grunner for å hevde berettigelsen av realisme, altså at moralloven representerer et uavhengig moralsk faktum.en_US
dc.identifier.urihttp://hdl.handle.net/10037/14278
dc.language.isonoben_US
dc.publisherUiT Norges arktiske universiteten_US
dc.publisherUiT The Arctic University of Norwayen_US
dc.rights.accessRightsopenAccessen_US
dc.subject.courseIDDOKTOR-001
dc.subjectVDP::Humaniora: 000::Filosofiske fag: 160::Etikk: 164en_US
dc.subjectVDP::Humanities: 000::Philosophical disciplines: 160::Ethics: 164en_US
dc.titleFra Prohairesis til Wille og Willkür: En historisk og kritisk studie av fri vilje hos Aristoteles, Augustin og Kanten_US
dc.typeDoctoral thesisen_US
dc.typeDoktorgradsavhandlingen_US


Tilhørende fil(er)

Denne innførselen finnes i følgende samling(er)

Vis enkel innførsel