Konstrainter og analogier i det norske trykksystemet

Abstract

Det norske språket kjennetegnes av stor variasjonen i plassering av trykk på ordnivå, noe som kan tilskrives den høye frekvensen av lånord, hovedsaklig fra engelsk, tysk, gresk, latin og fransk. Siden lånordene oftest er trykklagt i samsvar med trykkreglene i långiverspråket, er det vanskelig å favne hele det norske vokabularet i en uniform synkron beskrivelse.

I nyere analyser benyttes gjerne optimalitetsteorien og konstrainter forankret i markerthetsprinsipper. Jeg har i denne oppgaven villet utfordre disse arbeidene, og et hovedpoeng har vært å vise hvordan viktige deler av trykkleggingen kan tilskrives analoge slutninger og avsløringer av likhetstrekk mellom ulike overflateformer. Denne tesen støttes opp av et ordeksperiment som viser at nordmenn i stor grad orienterer seg etter det lydlige innholdet i endestavelsene på tvers av andre strukturelle kriterier, slik som stavelsesvekt og rytmikk. Dette forholdet tjener også som utgangspunkt for en diskusjon om substans i fonologien og konstrainter som gis forankring i universell grammatikk, enten i form av universelle harmonibetingelser eller medfødte biaser mot språklige utfordringer. Konklusjonen som trekkes her, går i favør av en substansfri fonologi, der innlæringen av språk anses å være en datadrevet, induktiv prosess. I argumentasjonen for et slik syn, henviser jeg også til resultater fra psykolingvistisk forskning.