dc.description.abstract | Oppgaven tar for seg hvilken innvirkning myndighetenes mål for subsidiering av vekstbedrifter har for valg av subsidieringsrate og samfunnsøkonomisk velferd. Jeg skiller mellom tre mål: maksimering av velferd, maksimering av forskning og utvikling, og et tallfestet mål på FoU-nivået (Lisboa-strategien). Det antas to bedrifter som samarbeider om forskning og utvikling. Modellen kan tolkes som å gjelde for bedrifter i ulike land (myndighetene koordinerer ikke subsidiering), og for bedrifter i samme land (myndighetene koordinerer). Jeg løser modellen som et tre trinns spill, hvor myndighetene velger subsidieringsraten i første trinn, bedriftene velger FoU-innsats i trinn to, og i trinn tre konkurrerer bedriftene om fastsetting av kvantum i produktmarkedet (Cournot-konkurranse) i ett tredje land.
I oppgaven kommer jeg frem til at den høyeste subsidieringsraten ikke nødvendigvis vil gi den største samfunnsøkonomiske velferden. Dersom målet er å maksimere FoU vil støtten fra myndighetene være høyest. Den laveste subsidieringsraten vil myndighetene velge under Lisboa-strategien, som også vil gi den laveste samfunnsøkonomiske velferden når myndighetene er koordinerte.
Konsumentoverskuddet i det tredje landet vil også påvirkes av myndighetenes mål for subsidiering av FoU. Overskuddet til konsumenten vil være størst i det tilfellet hvor subsidieringsraten er høyeste, og visa versa.
Dersom den strategiske egenskapen til FoU-produksjonen skifter, vil dette påvirke virkningen av myndighetenes mål under tre tilfeller: i) velferden vil reduseres ved delvis samarbeid om FoU under maksimering av velferd, ii) velferden vil øke ved delvis samarbeid om FoU under Lisboa-strategien, og iii) velferden vil øke ved konkurranse om FoU under Lisboa-strategien. Subsidieringsraten vil også reduseres ettersom spilloverparameteren blir mindre. | en |