Organisering av flyktningehelsetjenester under flyktningkrisen 2015-2016. Hvordan primærhelsetjenesten håndterte et uventet, økt antall flyktninger i en nord-norsk kommune

Abstract

Bakgrunn: Den Arabiske Våren 2011 var symbolet på det folkelige opprøret mot flere lands regimer etter økende fattigdom, korrupsjon og brudd på menneskerettigheter. I land som Syria og Jemen, resulterte det i brutale borgerkriger med påfølgende og pågående humanitære flyktningkriser. Europa ble deres håp om en bedre fremtid. I 2015 måtte Norge håndtere en økt strøm av flyktninger og asylsøkere. Tusenvis av flyktninger med uavklart helse- og smittestatus passerte plutselig grenseovergangen over Storskog i Finnmark. Resten av kommunene ble bedt om å ta imot så mange flyktninger og asylsøkere som mulig. Formål: Det finnes lite litteratur om hvordan en kommune håndterer en slik hendelse, hvor det plutselig ankommer økt antall flyktninger og asylsøkere med uavklart smittestatus. Denne oppgaven skal derfor ta for seg én kommune og undersøke hvordan primærhelsetjenesten valgte å organisere helsehjelpen til flyktningene, og hvilke aktører som ble involvert. Metode: Det ble gjennomført semi-strukturerte intervjuer etter prinsippet «snowball-sampling». Det ble utarbeidet en intervju-guide i forkant av hvert intervju. Man intervjuet kommuneoverlegen, for så å fortsette med flyktningesykepleier, en erfaren allmennlege og mottaksleder for flyktningmottakene. Resultater: En allerede eksisterende flyktningehelsetjeneste ga grunnlaget for håndteringen av det økte antallet flyktninger. Man videreførte sine rutiner på smitte og helsehjelp, samt involverte legesenter med dets personell for blodprøvetaking. Motiverte og erfarne ressurspersoner og helsepersonell var viktig for å håndtere en meget hektisk periode. Konklusjon: En kommune vil trolig håndtere liknende situasjon dersom den på forhånd har en velfungerende flyktningehelsetjeneste. Det bør derfor ansettes helsepersonell med kompetanse og erfaring. Kommuner bør også utarbeide beredskapsplaner som kan iverksettes hvis liknende skulle skje i fremtiden. Jevnlige møter vil sikre god kommunikasjon mellom de ulike aktørene som er involvert. Ved å opprette en egen database for flyktningene, vil man sikre en større oversikt over flyktningene og deres smittestatus.