En legemiddeløkonomisk analyse av bisfosfonatet risedronat ved forebygging og behandling av glukokortikoid-indusert osteoporose

Abstract

Bakgrunn: Osteoporose er en systemisk skjelettsykdom med redusert beinmasse og endring i beinvevets mikroarkitektur, med økt risiko for brudd som følge. Den vanligste årsaken til sekundær osteoporose er peroral glukokortikoidbehandling og blant langtidsbrukere av glukokortikoider vil nærmere halvparten utvikle osteoporose og brudd. Glukokortikoider brukes ved en rekke autoimmune sykdommer, der sykdommen i seg selv ofte er disponerende faktor for osteoporose. Ved behandling med glukokortikoider er risiko for brudd til stede ved høyere BMD enn ved andre former for osteoporose. Behandling med legemidler som øker bentettheten bør derfor starte tidligere ved glukokortikoid-indusert osteoporose enn ved andre former for osteoporose. Statens legemiddelverk anbefaler oppstart med bisfosfonater til alle som skal behandles med perorale glukokortikoider og som har T-score ≤ -1, og/eller hvis flere risikofaktorer for utvikling av osteoporose ligger til grunn. Det ytes ikke generell refusjon for forebyggende behandling med bisfosfonater ved glukokortikoid-indusert osteoporose. Problemstilling: Hensikten med oppgaven er å utføre en kostnadseffektivitetsanalyse av bisfosfonatet risedronat ved forebygging og behandling av glukokortikoid-indusert osteoporose. Den inkrementelle kostnadseffektivitetsratioen, ICER, er beregnet ved sammenligning av risedronat og placebo ved glukokortikoid-indusert osteoporose. Det er utført en analyse for postmenopausale kvinner og en for menn. Analysen gir grunnlag for vurdering om hvorvidt forebygging og behandling av glukokortikoid-indusert osteoporose med risedronat kan være en god utnyttelse av samfunnets begrensede ressurser til helse. Materiale og metode: En meta-analyse av Wallach et al. har påvist signifikant forskjell i BMD og andel vertebrale kompresjonsbrudd ved bruk av risedronat sammenlignet med placebo for forebygging og behandling av glukokortikoid-indusert osteoporose. Det er utført en piggy-back analyse av meta-analysen av Wallach et al. etter retningslinjer utarbeidet av Statens legemiddelverk. ICER er beregnet for kostnader per unngåtte vertebrale kompresjonsbrudd. Norske retningslinjer for behandling av osteoporotiske brudd er brukt som grunnlag for ressursberegning ved symptomatiske vertebrale kompresjonsbrudd. Det er brukt norske enhetskostnader ved utregning av utgiftene for ressursbruket. Resultat: For postmenopausale kvinner er kostnad per unngåtte vertebrale kompresjonsbrudd 21 105 kroner. For menn er kostnader per unngåtte vertebrale kompresjonsbrudd 15 269 kroner. Sensitivitetsanalysene viser at de parameterne som har størst påvirkning på endring i ICER er kostnader og effekt av risedronat. Konklusjon : Det kan være rimelig å anse forebygging og behandling av glukokortikoid-indusert osteoporose med risedronat for kostnadseffektivt både for postmenopausale kvinner og for menn.