Lys- og saltbehandling av to størrelsesgrupper lakseunger (Salmo salar L.). Smoltifisering i ferskvann og prestasjon i sjøvann.
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/10037/16124Dato
2019-05-14Type
Master thesisMastergradsoppgave
Forfatter
Engen Lauritzen, DanielSammendrag
Nye metoder for å smoltifisere lakseunger er stadig vanligere. Den klassiske metoden er å regulere daglengde for å simulere en naturlig sesongrytme, mens det i dag blir vanligere å tilføre salt i ferskvann- og/eller fôr for å stimulere smoltifisering. Samtidig vil aktører ha settefiskperioden lengere slik at smolten er større ved utsett. Bruk av disse metodene anses å bidra til raskere smoltifisering, redusert vekttap og en smolt som er mer robust og mindre mottakelig for sykdom ved utsett. Dette tenkes å redusere svinn i sjø. Det er i dag publisert litteratur med ulike konklusjoner om hvorvidt behandling med saltberiket fôr bidrar til fullstendig smoltifisering, og god nok sjøvannstoleranse for et liv i saltvann.
I dette forsøket ble to størrelsesgrupper av Atlantisk lakseparr (Salmo salar L.) med startvekt 40 g og 130 g behandlet med daglengdemanipulasjon og saltberiket fôr for å stimulere smoltifisering, og deretter overført til sjøvann. I ferskvannsfasen var målet å studere utviklingen av sjøvannstoleranse basert på blodprøver fra sjøvannstester og genuttrykk/aktivitet av saltvannspumper i gjelle hos følgende behandlingsgrupper: kontinuerlig lys (LL) og LL avbrutt av et seks ukers opphold på kort daglengde (SP, 18:6t mørke/lys) på kontrollfôr, og samme behandlingsgrupper på saltberiket fôr (LL +salt og SP +salt). Ferskvannsperioden varte i fire måneder (februar – mai) med prøveuttak i februar (T1), mars (T2) og mai (T3). Blod fra fisk på sjøvanntester (24 t) og prøveuttak av gjellevev utgjorde det biologiske materialet for laboratorieanalyser og statistiske beregninger ble basert på resultater fra dette. Resultatene fra enzymaktiviteten, Na+/K+-ATPase (NKA), var noe uforventet ettersom det ikke var noen klar forskjell mellom behandlingsgruppene og heller ingen markant økning i løpet av ferskvannsfasen. Utviklingen av NKA genuttrykk viste at α1a isoformen (ferskvannsformen) ble redusert hos alle behandlingsgruppene, mens α1b (saltvannsformen) ble forsterket hos begge saltgruppene hos små fisk, samtidig som det ikke var klare forskjeller og endringer hos stor fisk. Plasma osmolalitet etter sjøvannstestene minket gradvis i løpet av ferskvannsperioden hos alle behandlingsgruppene, mens kloridkonsentrasjonene ikke endret seg vesentlig. Både osmolalitet- og kloridverdier var imidlertid innenfor det som forventes hos sjøvannsadaptert laks.
På tross av få forskjeller mellom behandlingsgruppene i løpet av ferskvannsfasen, var det markante effekter av behandlingene på sjøvannsprestasjon. Gruppene som ikke ble gitt smoltstimulerende behandling i ferskvann (LL kontroll) hadde lav tilvekst mens SP kontroll (standard smoltifiseringsbehandling) hadde 3 til 6 ganger høyere tilvekst enn LL kontroll den første måneden i ferskvann. Tilveksten i LL +salt kom noenlunde likt ut med hensyn til tilvekst som SP kontrollgruppene, mens gruppene hvor lys- og saltbehandling ble kombinert kom best ut, særlig hos stor fisk. Konklusjonene er at saltberiket fôr gir en god tilvenning til et liv i saltvann mht. hypoosmoregulering, men at lysbehandling stimulerer egenskaper som forbedrer fiskens prestasjon i sjøen. Dette studiet kan ikke gi svar på hvilke, men hormonelle og metabolske tilpasninger kan være mulige kandidater.
Forlag
UiT The Arctic University of NorwayUiT Norges arktiske universitet
Metadata
Vis full innførselSamlinger
Copyright 2019 The Author(s)
Følgende lisensfil er knyttet til denne innførselen: