I begynnelsen. Noen betraktninger om språk, landskap og poetologi

Abstract

Artikkelen undersøker muligheten for å la Nord-Norge og Sápmi være utgangspunktet for poetologiske refleksjoner. Med utgangspunkt i kongrastenmellom skaperkraften i Guds ord og menneskespråket knytter den an til den sere Wittgesteins forestilling om hvordan vi blir språklige. Gjennom en modifisering av visse tolkninger av Wittgenstein argumenterer artikkelen for et nært, men komplekst forhold mellom landskap og ord, et forhold som forutsetter både en instrumentell og en ikke-instrumentell bruk av språket. Gjennom lesninger av noen av diktene til den samiske dikteren Nils-Aslak Valkeapää argumenterer artikkelen for at den poietiske bruken av språket kan være det ultimate uttrykket for menneskets tilknytning til landskapet, og vice verca, at poetiske uttrykk for en slik nærhet til landskapet kan legge vesentlige føringer på hvordan vi oppfatter funksjonen til (visse former for) litteratur.

This article explores the possibility of making Northern Norway and Sápmi the vantage point for poetological reflections. Starting with the contrast between the creative power of God’s words and human language, it latches on to the later Wittgenstein’s conception of how we learn to speak. Modifying some readings of Wittgenstein, it argues for a close, but complex connection between landscape and words, involving both instrumental and non-instrumental uses of language. Through readings of poems by the Sami poet NilsAslak Valkeapää, the article argues that poetic use of language may be the ultimate expression of human connectedness to landscape, and vice versa, that poetic expressions of such connectedness might be brought to bear on how we view the nature and function of (some kinds of) literature.