Landskapet, døden og etterlivet. Ting å fortelle om gravene langs Beisfjord

Abstract

Arkeologiske studier av et tyvetalls grunne jordgraver på to lokaliteter på sørsiden av Beisfjord i indre Ofoten, typologisk datert til tidlig middelalder, har lenge vært preget av usikkerhet rundt etnisk tilskrivelse. Et sentralt trekk ved gravskikken var noen eiendommelige fat som var hvelvet over de dødes ansikt. Gravene har ikke vært sett på som hverken tilstrekkelig norrøne eller kristne til å vurderes som etterlatenskaper etter en norsk befolkning i Ofoten. På samme vis har antydninger om samiske komponenter blitt sett på som utilstrekkelige for entydig samisk tilskrivelse. Løsningen har vært å vurdere gravene som kulturelle hybrider. To nærliggende samiske urgraver, der en kan dateres til etter den harde misjonstiden på 1720-tallet, har imidlertid åpnet for å se både historiske kilder og landskapet med et nytt blikk, der gravskikk, ontologi, landskapsforståelse samt vitnesbyrd om nære og fjerne kontakter, gjør den samiske dimensjonen langt tydeligere og mer plausibel. Ved å forstå livsløpet til fatene kan vi nå ikke bare forklare hvor de kom fra, når de kom, og hvordan samenes relasjon til handelsmenn i Bottenviken utartet seg, men også si noe om hvilke tanker som kan ligge bak en rituell nedleggelse av fat i gravene. Dette gir oss et bedre grunnlag for datering av jordgravene til 1200- til 1400-tallet. En hittil ubeskrevet grav i Sørfolda, som viser tilsvarende gravskikk, gir også grunnlag for å stille spørsmål om det heller kan tales om en utbredt samisk gravskikk, fremfor et lokalt hybrid kulturuttrykk. Gravene langs Beisfjord kan sees som uttrykk for en særegen og tidsdyp ontologisk forståelse av landskapet, hvor samenes kulturelle trekk har blitt påvirket av varierende grader av kristningsforsøk, statsmaktenes kamp om landområder og andre store endringer, men likevel forblitt det vi først og fremst må betrakte som samisk kultur.

Čoahkkáigeassu: Arkeologalaš iskkadeamit guoktelot'náre coages muoldohávddis guokte sajis Ušmma oarjegáttis Sis-Ufuohtas, typologalaččat dáterejuvvon ára gaskaahkái, leat guhká leahkán eahpevissisvuođas etnalaš duogáža hárrái. Guovddášlaš sárggus hávdevierus ledje ártegis fáhtat mat ledje biddjon jápmán olbmo ámadaju badjel. Hávddit eai leat vuhtton nuogis dološdárun eai ge risttalažžan ahte sáhttá oaidnit daid Ufuohta dáččaid bázahussan. Simme vuohkái eai leat sámi komponeanttat vuhtton dan mađe nannosat ahte sáhttá njuolga gohčodit sámi hávdin. Čoavddus lea leahkán oaidnit hávddiid kultuvrralaš hybridan. Guokte dološ sámi hávddi lahkosis, maid sáhttá dateret garra mišunerenáigái 1720-logus, leat buktán vejolašvuođa oaidnit sihke historjjálaš gálduid ja eanadaga ođđa geahčastagain, gonne hávdevierut, ontologiija, eanaipmárdus ja dološ ja dálá muitalusat dahket sámi čanastaga čielgaseabbo ja eanet jáhkehahtti. Go dál ipmirdit buorebut fáhtiid duogáža sáhttit čilget sihke gonne leat vuolgán ja goasse, gokte sámiid gaskavuohta Bottenvikena gávpeolbmuiguin lea leahkán ja dasa lassin árvalit makkár jurddašeapmái hávderituála fáhtiiguin lea čadnon. Dát addá ge midjiide buoret vuođu dateret hávddiid gaskal 1200- ja 1400-logu. Hávdi Oarjjelij Foalddas midja dassážii ii leat čilgejuvvon vuoseha simme hávdevieru, ja dan vuođul sáhttá gažadit jus mii dál oaidnit guvllolaš hávdevieru, ii ge hybrida báikkálaš kulturmearkka. Ušmmi hávddiid sáhttá oaidnit mearkan sierra ja čiekŋalis ontologalaš eanaipmárdusas, gonnes iešguđetlágan mišunerenáigodagat, stáhtaid gilvu eatnanoamasteapmái ja eará stuorra rievdadusat leat váikkuhan sámiid kulturmearkkaid, muhto ahte mii lihkká vuosttažettiin fertet oaidnit dan sámi kultuvran.