Instapoesiens potensiale i klasserommet

Abstract

Lyrikken har tradisjonelt sett hatt en selvsagt plass i litteraturundervisningen og norskfaget. Til tross for dette tar jeg i denne masteroppgaven utgangspunkt i en hypotese om at elevene ikke har et nært forhold til lyrikken. Hensikten med prosjektet er å undersøke om det er mulig å påvirke elevenes forhold til lesing og skriving av lyrikk, og fremme et engasjement for lyrikken, ved å utforske potensialet i instapoesi. De siste årene har diktere gjort seg populære ved å publisere tekstene sine på Instagram, tekster vi betegner som instapoesi. Jeg plasserer her instapoesien i den digitale litteraturen, der den videre kan kategoriseres som «kortdikt» og «nettpoesi». Jeg trekker videre frem at tekstene preges av en umiddelbarhet og tilgjengelighet både hva angår tema og form, noe som ser ut til å fungere godt på Instagram-mediet. Også forlagene har omfavnet instapoetene, og utgivelsene deres ser ut til å selge godt, et faktum som splitter litteraturkritikerne. Med utgangspunkt i anmeldelser diskuterer jeg instapoesiens litterære kvalitet. Noen ser ut til å mene at disse tekstene er for tilgjengelige. Jeg argumenterer for at instapoesien nettopp på grunn av sin tilgjengelighet kan utgjøre en inngang til lyrikkundervisning. Skeptikerne til tross, populariteten sier sitt: Disse tekstene besitter utvilsomt et potensiale for lyrikkundervisningen. Spesielt dersom man ønsker å smi mens det kulturelle jernet er varmt, for å fange elevenes oppmerksomhet. Dette eksemplifiseres gjennom en beskrivelse av et kort «digitalt lyrikkverksted» som ble gjennomført i en påbyggingsklasse, der instapoesi spilte en avgjørende rolle. I forbindelse med evalueringen av verkstedet legger jeg frem elevenes syn på lyrikken gjennom deres svar på spørreundersøkelser.