Respons som katalysator for utvikling av akademisk tekstkyndighet

Abstract

Det å skrive, spesielt i høyere utdanning, er en mangefasettert kompetanse som krever mye øving og veiledning. For at studenter skal kunne lykkes i høyere utdanning er det essensielt at de vet hvordan man uttrykker seg skriftlig. Ettersom universitetet er en instrumentell institusjon som hovedsakelig måler kunnskap gjennom skrift, er det særlig viktig å lære studentene hvordan de skal formidle kunnskapen de besitter. Kan ikke studentene skrive, klarer de heller ikke gjøre om tankene sine til skrift. Karakteren på eksamen blir dermed like mye en refleksjon av deres evne til å formidle kunnskap, som hva de faktisk kan. I høyere utdanning stilles det andre krav til formidlingsevne og hvordan man skal uttrykke seg skriftlig enn i videregående opplæring. En slik kompetanse forstås som akademisk tekstkyndighet og ansvaret for å utvikle den ligger hos institusjonene i høyere utdanning. Denne masteroppgava tar for seg hvilken rolle respons spiller i utviklinga av denne kompetansen. Ved å undersøke responsen gitt fra faglærere til studenters første akademiske tekst på lektorutdanninga 8-13 UiT Norges arktiske universitet, undersøker masteroppgava hvordan respons underveis i skriveprosessen bidrar til å utvikle akademiske tekstkyndighet. For å svare på dette benytter oppgava seg av to forskningsfokus i analysen: 1) hvordan er kvaliteten på responsen sett opp mot teori? og 2) er responsen effektiv? Forskningsfokusene bidrar til å se hvordan respons på ulike fokusområder og samspillet mellom disse, påvirker operasjonaliseringa av tilbakemeldingene i reviderte tekstutgaver.

Det levnes liten tvil om at veiledning og respons er grunnleggende for læring av akademisk tekstkyndighet, og da særlig fra faglærer. For at responsen skal være effektiv er det derfor viktig at responsgiveren er bevisst på hva utforminga av responsen har å si for hvordan tilbakemeldinga tas i bruk, og da særlig hvilke utslag samspillet mellom ulike fokusnivåer kan ha. Det viser seg blant annet at studenter som får inntrykk av at tekstelementer er gode nok, unngår å ta til seg respons som forsøker å utvikle teksten videre, og at responsen i mange tilfeller ikke tilbyr nok informasjon for at responsmottakeren skal kunne redusere gapet mellom nåværende og forventa læring.