"Du tror de ser på deg, men de ser tvers gjennom deg". Blikk og sang i Olaug Nilssens Tung tids tale og Lars Amund Vaages Syngja

Abstract

I denne oppgaven har jeg analysert og sammenlignet Olaug Nilssens Tung tids tale (2017) og Lars Amund Vaages Syngja (2012). Ved å se på motivene blikk og sang, har jeg drøftet hvordan foreldreperspektivet vises, hvordan det er en identitetstematikk knyttet til hvem de autistiske barna er, og hvordan foreldrene ser seg selv. Foreldrene skriver både om og til sine språkløse barn, og tolker derfor barna for å kunne skrive de inn i samfunnet. En del av motivasjonen for å skrive bøkene er å viske ut skillet mellom foreldreperspektivet og perspektivet fra fagfolkene som foreldrene møter. Foreldrene opplever at de ikke kan stole på sitt eget blikk, og Olaug spør seg selv om hun lyver. Det foreldrene ser stemmer ikke overens med det fagfolkene ser, og i denne konflikten opplever foreldrene at deres perspektiv har liten verdi. I prosjektet om å skrive om sine barn, dukker identitetsproblematikken opp. For hvem er Daniel og G uten autismen, og finnes de i det hele tatt? Foreldrene spør seg hvor autismen sitter, og blikket deres er på jakt etter alle spor de kan finne av den egentlige G og den egentlige Daniel. Å skrive om sine barn gjør at de må stille seg spørsmålet om de i det hele tatt kjenner barna sine. På nåtidsplanet, når foreldrene skriver bøkene, har de akseptert diagnosen og at Daniel og G ikke vil komme tilbake til den de ville vært uten autismen. Tilbakeblikkene handler like mye om å granske seg selv som å forstå barna sine, og foreldrene innrømmer å ha tabubelagte følelser knyttet til seg selv og barna. Det er først når foreldrene har akseptert autismen, og fått anerkjent sitt perspektiv som foreldre, at de endrer blikket på seg selv.