Beretning fra en sjøreise til nordområdene i 1670

Abstract

Enkelte av de gamle reiseskildringene som befinner seg i universitetsbibliotekets Ultima Thulesamling kan være både spennende og dyster lesning. Særlig når vi kommer til bøker som er skrevet før 1700-tallet, er det interessant å legge merke til hvordan de reisende fra Europas ledende stater beskrev sin opplevelsen av land, folk og natur i nord. På 15- og 1600-tallet var nordboerne oppfattet som et barbarisk, usivilisert folkeslag. Landet var dekt av et demonisk mørke, mens naturen var fryktinngytende og farlig. Olaus Magnus' store kart over Norden, "Carta Marina" fra 1539, har nok bidratt ikke så rent lite til skrekkbildet av landsendene i nord. På dette første større kartet av Norden ser vi at de nære havområdene ved Nord-Norge er fulle av havuhyrer som lever av å angripe seilskuter. Like ved Lofoten finner vi et slukende havsvelg, som suger til seg alle fartøyer i området. Malstrømmen i nærheten av Røst var over flere hundre år sterkt fryktet av sjøfolk. Franskmannen Pierre Martin de la Martinière (1634-1690) var på bakgrunn av slike kart og tidligere krøniker mentalt forberedt på hva som ventet han da han i 1670 dro nordover. De nedtegnelsene franskmannen satte på papir etter å ha krysset store deler av nordområdene i løpet av fem måneder, er kanskje de mest fantasifulle vi har fra denne tiden. Om han virkelig har opplevd alt som står i den svært populære bok om hans nordlige reise, kan man sette et stort spørsmålstegn ved.