Rwandas forsøk på forsoning gjennom gacaca

Abstract

Etter folkemordet i Rwanda våren 1994 var landet traumatisert, fengslene overfylt og rettsoppgjøret tok for lang tid. For å håndtere disse problemene ble den tradisjonelle gacaca-praksisen revitalisert og brukt i forsoningsarbeidet. De nye gacaca opererte over hele landet mellom 2001 til 2012. Denne oppgaven har som mål å bedre forstå hva den tradisjonelle gacaca-praksisen var og hvordan denne skilte seg fra den nye gacaca. Hovedmålene er å kaste lys på hvilke elementer som ble videreført samtidig se hvilke oppgaver den nye gacaca fikk som den tradisjonelt ikke hadde.

De viktigste funnene i oppgaven antyder at den moderne gacaca er et eksempel på en hybrid fredsløsning. Den hadde mange ulike funksjoner samtidig som det arbeidet ved siden av både FNs domstol og de konvensjonelle domstolene i landet. Flere elementer i den tradisjonelle gacaca-praksisen ble videreført og revitalisert. Dette var begrepet i seg selv, den folkelige deltagelsen, hederlige dommere og prinsippet om forsoning. Avslutningsvis er det for tidlig å si om gacaca har oppnådd ønsket mål, men det har åpnet opp for en dialog mellom hutuene og tutsiene. Denne praksisen har gitt lokalsamfunnet eierskap til konfliktløsing og forsoningsarbeidet i sitt eget land og samfunn. Fred og forsoning skapes ikke over natten, men er en del av en langvarig prosess. Gacaca er et eksempel på en alternativ fredsløsning på afrikanske premisser.

Nøkkelord: Rwanda, gacaca, sedvanerett, konfliktløsning, fred, forsoning, lokal fred, hybrid fred