Papirløse migranters rett til helsehjelp. En ansikt-til-ansikt spørreskjemaundersøkelse om papirløse migranters bruk av helsevesenet og deres kunnskap om egne rettigheter til helsehjelp.

Abstract

Formål: Papirløse migranters rett til helsehjelp er begrenset av norsk lov. Hensikten med denne studien er todelt: 1) å undersøke papirløse migranters kunnskap om egne rettigheter til helsehjelp, og 2) undersøke papirløse migranters bruk av helsevesenet.

Metode: Dataene er samlet inn ved hjelp av spørreskjemaundersøkelse gjennomført ansikt til ansikt med 14 papirløse migranter i Oslo sommeren 2020. Resultatene beskrives med deskriptiv statistikk supplert med utsagn fra informantene som gikk utover skjemaets spørsmål. Resultatene sammenlignes i diskusjonen med andre empiriske studier, og trekkes inn i en bredere kontekstuell diskusjon om konsekvensene av begrensede rettigheter på samfunnsnivå og individnivå. Studien er vurdert og godkjent av REK (30.06.20, referanse 120746) og NSD (10.08.20).

Resultater: Resultatene tyder på at papirløse migranters psykiske og fysiske helse er blitt svekket i løpet av årene i Norge. Mangel på kunnskap og frykt for deportasjon hindrer dem fra å oppsøke det offentlige helsevesenet. Kunnskapsnivået om deres rettigheter til helsehjelp er lavt innenfor alle fem kategorier (taushetsplikt, rettigheter >18 år, rettigheter <18 år, rett til behandling ved smittefarlige sykdommer, og rett til svangerskapsomsorg). Tilliten til offentlig helsesektor er lav, mens det er høy grad av tillit til «Helsesenter for Papirløse».

Konklusjon: Dersom de papirløse skal kunne benytte seg av de eksisterende rettighetene de har til helsehjelp, bør det settes i gang informasjonstiltak rettet mot papirløse migranter. Men økt kunnskap blant de papirløse er ikke nok. Tillitsbyggende arbeid gjennom å øke helsepersonells bevissthet rundt hvordan man tilnærmer seg papirløse, samt å øke helsepersonells kunnskap om det eksisterende lovverket bør prioriteres høyt.

Den bakenforliggende årsaken til de papirløses begrensede tilgang til helsehjelp er imidlertid et diskriminerende lovverk. Gjennom å ignorere menneskerettighetene har Norge gjort seg avhengig av frivillighet for å dekke minoritetens grunnleggende behov for helsehjelp. Universell helsehjelp er et politisk valg. Mer oppmerksomhet rundt de papirløses situasjon og Norges ignorering av internasjonale forpliktelser, kan presse politiske beslutningstagere til å velge en mer rettferdig helsepolitikk.