Mellom Solferino og Berlin. Norges Røde Kors under andre verdenskrig

Abstract

Den totale krigens karakter satte sitt klare preg på den humanitære virksomheten i Norge mellom 1940 og 1945. Men knappe ressurser og måten utnyttelsen av dem hvilte på sivilsamfunnets frivillige krefter, åpnet for at Norges Røde Kors under den tyske invasjonen og okkupasjonen av landet, kunne operere innenfor et humanitært «rom» organisasjonen selv kunne påvirke.

Norges Røde Kors måtte hele veien forholde seg til Quislings mistenksomme kollaborasjonsregime og en uforutsigbar tysk okkupant, samtidig som Røde Kors-bevegelsens grunnleggende prinsipper ble utfordret internt i organisasjonen. Sivilbefolkningens impuls til å slutte opp om det selvstendige, nøytrale og upartiske humanitære arbeidet i krisetider, og en utvidelse av aktivitetsporteføljen, skaffet Norges Røde Kors et bredt folkelig fundament i løpet av okkupasjonstiden. Men veien fra å hjelpe hverandre til aktivt motstandsarbeid kunne også være kort.

I et komplekst og dynamisk samspill mellom okkupasjonsregimet, organisasjonene og sivilsamfunnet, med folkeretten og de humanitære grunnprinsippene som sentrale omdreiningspunkter, utnyttet Norges Røde Kors mulighetene som det humanitære rommet åpnet for til å underbygge egen selvstendighet. Organisasjonen kom styrket ut av krigsårene, noe som også var del av en større utvikling rundt ideen om «humanitarianism».