Problemer med foreldresamvær i barnevernet- unge voksnes fortellinger

Abstract

De fleste som vokser opp i fosterhjem, har kontakt med foreldre, og det iverksettes betydelige ressurser for å gjennomføre foreldresamvær. Dette er i tråd med samværsretten og bygger på kulturelle verdier der relasjonen mellom barn og biologiske foreldre har avgjørende betydning. Forskningslitteraturen kan hevdes å bekrefte viktigheten av foreldresamvær, men viser også at det kan være problematisk. De vanskelige sidene har fått mindre oppmerksomhet i den fagpolitiske debatten. Med utgangspunkt i kvalitative intervjuer med 26 unge voksne som vokste opp i slektsfosterhjem, retter vi fokuset mot deres samværsfortellinger og problemene de vektlegger. Hensikten er å gå i dybden på hva problemer kan være, samt utvide rammene for hvilke fortellinger som skal gis plass og gyldighet når samvær etter omsorgsovertakelse diskuteres.

Most children in foster care have contact with their parents. This is in line with legislation emphasizing the right to have contact, which builds on cultural values in which biological parent-child relationships are given significant meaning. In some respects, research confirms the importance of parental contact, but also shows that such contact can be problematic. Yet, the more difficult aspects of parental contact are given little attention in policy debates. Building on interviews with 26 young adults who grew up in kinship care, we focus on the problems they highlight in their contact narratives. The aim is to gain in-depth understanding of what problems can be, and expand the framework for which stories should be given validity when parental contact is under discussion.