Change and continuity : the bildungsroman in English

Abstract

”Change and Continuity: The Bildungsroman in English.” Begrepet bildungsroman har vært brukt i litteraturvitenskapen i nesten 100 år, men det har hersket voldsom uenighet om hva det betyr, om genren finnes utenfor opphavslandet Tyskland og om den fortsatt skrives i dag. Avhandlingen erstatter mer tradisjonelle genredefinisjoner med The Bildungsroman Index (BRI), som består av 96 typiske trekk. I stedet for å definere genren ved hjelp av noen få egenskaper bøkene må ha, bruker jeg et stort antall typiske kjennetegn. Indeksen er inspirert av prototype-teori, polytetisk klassifikasjon, Wittgensteins begrep om familielikhet og psykologisk diagnostikk. Den måler en romans likheter med den klassiske engelske bildungsromantradisjonen. I avhandlingens andre og tredje del brukes BRI i analysen av 11 romaner. Først sammenlignes de fire klassikerne som indeksen er bygd på: Wilhelm Meister (1796), Jane Eyre (1847), David Copperfield (1849-59) og Great Expectations (1861). Huckleberry Finn (1885) diskuteres kort fordi den så ofte regnes som den store amerikanske bildungsromanen. Deretter analyserer jeg fire romaner fra 1900-tallet: Of Human Bondage (1915), The Catcher in the Rye (1951), The Diviners (1974) og The Cider House Rules (1985). Del tre består av to grundigere analyser av John Fowles The Magus and Paul Austers Moon Palace. Analysene viser at et stort antall trekk er videreført fra Goethe, Dickens og Brontë til dagens litteratur. Typiske trekk for genren omfatter både synsvinkel, personer, handling, struktur og endepunkt for utviklingen hovedpersonens utvikling. Gamle som nye romaner kombinerer to synsvinkler; den unge personen som utvikler seg og den voksne som ser tilbake på sin egen utvikling. En sentral metafor som går igjen er det å ”se”; utviklingen beskrives ofte som en endring der hovedpersonen ser seg selv og verden stadig klarere.

”Change and Continuity: The Bildungsroman in English.”

This is a study of the bildungsroman in English, past and present. Because of the intense controversy over the definition of the genre, I develop a new “definition” of the genre before analyzing nine novels ranging in time from Goethe’s Wilhelm Meister to Paul Auster’s Moon Palace (1989). The Bildungsroman Index (BRI) differs radically from common definitions of literary genres. It is influenced by Wittgenstein’s idea of family resemblance, Eleanor Rosch’s prototype theory to polythetic classification and psychological diagnostics, and is more a checklist than a definition: It measures how close novels are to the “prototypical” English bildungsroman tradition. The aim is thus to make explicit what is typical of a genre rather than to find its essence, as Aristotelian definitions to. The BRI specifies 96 features that novels may have, but none of which are mandatory. The textual analyses are found in parts II and III. Part II first compares the Four Classics, which have provided the basis for the BRI: Wilhelm Meister (1796), Jane Eyre (1847), David Copperfield (1849-59), Great Expectations (1861). Huckleberry Finn (1885) is added as an American test-case. I then examine four twentieth-century novels: Of Human Bondage (1915), The Catcher in the Rye (1951), The Diviners (1974), and The Cider House Rules (1985). Part III consists of two case studies, namely of John Fowles’s The Magus and Paul Auster’s Moon Palace. Many of the findings contradict earlier studies of the bildungsroman. The common Germanist assumption that German and British novels of formation have little in common is contradicted by the numerous parallels I find. I also find both older and newer representatives of the genre to be less individualist and more concerned with belonging and interdependence than has often been claimed.