Målsetting i rehabilitering

Abstract

Utgangspunktet for studien er målsettingsarbeid i rehabilitering. Litteraturen understreker at målsettings-prosessen er viktig og vanskelig, men gir lite grunnlagstenkning og veiledning til hjelp i arbeidet. Forskning antyder også fagpersonene ønsker å få til brukermedvirkning, men ikke vet hvordan de skal gjøre det (Parry, 2004). Hensikten med studien er å bidra med økt kunnskap til rehabiliteringsfeltet om målsetting. Jeg ønsker å undersøke hvordan mål tematiseres i samarbeidet mellom rehabiliteringsteam og bruker. Jeg vil utforske begge parters perspektiv, og deretter knytte dette sammen med teori og forskning for å drøfte hva som kreves for å sette mål. Med utgangspunkt i et hermeneutisk fenomenologisk vitenskapsteoretisk ståsted settes fokus på personlige opplevelser og erfaringer. Jeg har foretatt ikke-deltakende observasjon av et målsettingsmøte mellom en bruker og et kommunalt rehabiliteringsteam, og deretter intervjuet rehabiliteringsteamet. Studiens hovedfunn er at intensjonen om at det er brukeren som skal sette målene for rehabiliteringsprosessen kan bryte sammen dersom fagpersoner og bruker har svært ulike utgangspunkt for målsettingsarbeidet, og har vanskelig for å oppnå gjensidig forståelse. Det kan se ut som målsettingsprosessen er følelsesmessig utfordrende for brukerne, mens tjenesteutøverne har en mer strategisk innfallsvinkel til målsettingsarbeidet, og forholder seg til overordnede føringer, målsettingsteori og sin profesjonsmessige kompetanse. Det virker som tjenesteutøverne holder sin kompetanse tilbake for å myndiggjøre brukeren, men ikke alle brukere klarer å sette egne mål, og brukernes mål kan av og til passe dårlig med rehabiliteringsteamets forståelse. Jeg mener at studien synliggjør at målsettingsprosessen kan innebære større utfordringer enn hva man skulle tro ut fra litteraturens overfladiske behandling av temaet.