Abstract
I denne rapporten presenterer vi funn fra det offentlige
innovasjonsprosjektet «Aktiv og meningsfylt hverdag: Mot
en modell for ivaretakelse av sosiale omsorgsbehov i norske
kommuner». I prosjektet har Steigen kommune, Tana/
Deatnu kommune, Nordlandsforskning og Høgskolen på
Vestlandet samarbeidet om å finne ut hvordan kommunene
kan legge bedre til rette for aktivitet og fellesskap. Det ble
gjennomført et utviklingsprosjekt i hver av kommunene og i
løpet av prosjektperioden har vi samlet inn data med sikte på
å dokumentere og formidle erfaringer. Analysene er basert på
et stort datamateriale som består av individuelle intervjuer,
gruppeintervjuer, dokumenter, møtereferater og referater fra
en metode vi har valgt å kalle «kvalitativ samtaleserie». Med
utgangspunkt i dette empiriske datamaterialet presenterer
vi detaljerte og innsiktsgivende eksempler på hvordan man
kan legge til rette for aktivitet og fellesskap blant eldre, både
hjemmeboende og eldre som bor på institusjon (kapittel 5).
Datamaterialet viser at enkle og hverdagslige aktiviteter som det
å ta en kopp kaffe sammen, lage mat og spise sammen spiller
en viktig rolle. Arbeidsoppgaver som gjør at man kan benytte
kunnskap som sitter i kroppen etter et langt liv, eksempelvis
håndverk, matlaging, røyke kjøtt, fiske eller bøte garn. Disse
aktivitetene vekker minner og skaper grunnlag for gode samtaler.
Å legge til rette for turer – alt fra å gå en runde rundt huset til
isfiske – skaper gode øyeblikk og gir nye minner. I kapittelet
«Struktur for sosial omsorg» (kapittel 6) viser vi hvordan mangel på
strukturer og systematikk i arbeidshverdagen til ansatte i helse- og
omsorgssektoren gjør det vanskelig å gjennomføre prosjektarbeid.
Analysene fokuserer på hvordan slike strukturer kan bygges opp
og hva som skal til for å skape et større fokus på sosial omsorg i
helse- og omsorgssektoren. Samtidig er ikke strukturer, i form av
arbeidslister, journalføring, personalmøter og kompetanseheving,
en tilstrekkelig forutsetning for å yte sosial omsorg. Det å se folk,
anerkjenne dem og legge til rette for aktiviteter som oppleves som
meningsfylte for den enkelte krever en fintfølende oppmerksomhet
og evne til å se andre (kapittel 7). Denne kompetansen er helt
avgjørende i helse- og omsorgssektoren og må anerkjennes og tas
vare på. I det siste analysekapittelet beskriver vi frivillighetens rolle
i å tilrettelegge for aktivitet og fellesskap blant eldre (kapittel 8).
Analysene viser at gleden ved å glede andre er en viktig motivasjon,
men at aktivitetene man organiserer og relasjonene man inngår
i som frivillig også oppleves som meningsfylte og givende for en
selv. I rapportens siste kapittel presenterer vi konklusjoner og
anbefalinger for å styrke den sosiale omsorgen og legge bedre til
rette for aktivitet og fellesskap i den kommunale eldreomsorgen i
prosjektkommunene, så vel som i andre kommuner. Vi konkluderer
med at tydeligere strukturer og føringer på alle nivå i sektoren, fra
nasjonale myndigheter til avdelinger, er nødvendig for å styrke den
sosiale omsorgen.