Sammenheng: Om et diskursivt knutepunkt i Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020

Abstract

Denne artikkelen er en diskursanalytisk orientert undersøkelse av noen trekk ved språkbruken i tekster rundt innføringen av den norske læreplanreformen, LK20. Artikkelen argumenterer for at sammenheng (med Laclau og Mouffes uttrykk) er et diskursivt knutepunkt i tekstene, og for at språket i tekster som «Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen» preges av ekvivalenskjeder der enkelte ord gir fra seg noe av sin selvstendige betydning i identitetsrelasjonene som etableres mellom dem og uttrykk som kompetanse eller sammenheng. Samtidig som artikkelen beskriver trekk ved de makt- og meningsskapende prosessene som ligger bak læreplanreformen, forsøker den en metodisk nyorientering i norsk, tekstorientert læreplanforskning, idet fokus dreies fra dokumentenes påstandsinnhold mot deres språk og form – blant annet mot kontaktpunkter mellom dagligspråk og fagterminologi, og mot bruken av ordet ‘og’ som del av tekstenes meningsskapende praksis.

Drawing on perspectives from discourse analysis, this article examines some features of the language used in texts pertaining to the recent Norwegian curriculum reform, LK20. It is argued that sammenheng (‘coherence’) takes the role of a discursive nodal point in these texts, and that the language in the Core Curriculum and related documents is characterized by chains of equivalence where single words give away some of their individual meaning in the relations of identity that are established between them and expressions like ‘competency’ or ‘coherence.’

Besides describing features of the discursive processes that shaped the reform, the article attempts a methodical reorientation in Norwegian, textually oriented curriculum studies – by shifting focus from the texts’ declarative content to their language and form; e.g., to points of contact between everyday language and curricular terminology, and to the use of og (‘and’) as a part of the texts’ meaning-making process.