Gjenoppbygginga og omfordelinga av inntekter etter den store sildekollapsen

Abstract

Denne historiske analysen viser at den store sildekollapsen som fant sted på 1960-tallet, representerte et grunnleggende sjokk i norske fiskerier. Myndighetenes umiddelbare respons på krisa var å tillate fiske av småsild og enda mer subsidier for å berge fiskernes inntekter. Men dette var helt mislykka. Etter hvert førte rystelsene til at forvaltningspraksisen med fritt fiske ble terminert. Samtidig ble det bygd opp en ‘pakke’ med institusjoner som til sammen dannet en ny kvoteregulert forvaltningspraksis. I ettertid kan den nye praksisen beskrives som en økologisk og økonomisk suksess, fordi den har bidratt til å gjenoppbygge et bærekraftig sildefiske. Studien viser imidlertid at institusjonene som ble etablert, også har bidratt til å omfordele verdiene som er skapt de siste tiåra i pelagisk fiske. Færre og større fartøy har fått nyte godt av ‘de gode tidene’ i sildenæringa. Det har også funnet sted en sterkere regional konsentrasjon av kvoter. Særlig godt ut kommer Sør-Norge generelt og sildeklyngene i Austevoll og Herøy spesielt. Kvotekonsentrasjonen som har funnet sted, har redusert sildenæringas tradisjonelle rolle som bidragsyter til sysselsetting og bosetting i norske kyst-samfunn. Studien problematiserer til slutt om meravkastninga som blir skapt i sildefisket, blir fordelt rettferdig mellom de ulike interessegruppene. Det blir argumentert med at det norske folket som eier silderessursene, og staten som sørger for å forvalte disse bærekraftig, også har legitime krav på residualavkastninga. Disse gruppene kan i tråd med strategisk teori anvende sin forhandlingsmakt til å appropriere sine relative bidrag.