Hvordan kystfiskerne lærer i sitt praksisfelt

Abstract

Gjennom oppgaven har jeg forsøkt å kaste lys over hva som kjennetegner en kystfisker og hvordan han / hun lærer i sitt praksisfelt. Jeg har satt fokus på sentrale aspekt for å vise at disse læringsprosessene i stor utstrekning er situert. Læring ut fra et situert perspektiv handler for fiskerne om deltakelse i de ulike gjøremål i den daglige virksomhet i deres praksisfelt. Det betyr at yrkeskunnskapen som en fisker har ervervet seg i praksisfeltet ikke er noe en kan lese seg til. I tillegg kan en del av denne praksisrelaterte kunnskapen heller ikke artikuleres. Fiskernes yrkeskunnskap kommer dermed primært til uttrykk i selve utøvelsen av yrket.

Jeg har også forsøkt å kaste lys over sentrale aspekt med den læresituasjonen som den enkelte fisker befinner seg i og hvordan denne kan påvirke læringsutbyttet. Spesielt har jeg på en valid måte forsøkt å få frem hvordan forhold som fartøyets utforming, antall besetningsmedlemmer, bruksart (som fartøyet benytter), tilhørighet til fiskefelt, medlemskap i kameratbåtlag med mer, kan påvirke læringsutbyttets dybde og bredde. Dette gjelder både yrkeskunnskap og mer tilfeldig medlæring. Jeg viser også til at bevisst egeninteresse hos den som skal lære har stor innvirkning i forhold til læringsutbyttet.

Samtidig har jeg forsøk å komme med en tilnærmelse til forståelse av hvordan fiskernes økende yrkeskompetanse medfører statusopprykk, uten å ha verifisert å ha oppnådd formelle kompetansemål, men som en ren funksjon av fartstid. Jeg viser også til at fiskerne er ydmyke og ikke vil vedkjenne seg noe ekspertnivå, selv om de har vært kystfiskere i hele sitt liv. Fiskernes hverdag vil i stor utstrekning være påvirket av naturgitte forhold og sjeldent vil den ene dagen være lik den andre. Dette medfører at fiskerne er innenforstått med at en ny dag ofte vil by på nye utfordringer som vil bringe inn ny erfaring i forhold til både kjente og ukjente fenomen. Eller for å si det på en annen måte: Fiskerne oppfatter læring i sitt praksisfelt som en never ending story.

Jeg viser også til en tendens til at det ofte skilles mellom mannskap på kystfiskebåter og skippere / fiskebåteiere som fiskere, selv om begge kategorier pr definisjon er fiskere. Fiskeskippere blir ofte i større grad enn øvrig mannskap fremhevet som fiskere. Årsaken ser ut til å ligge i at det er fiskeskipperne som oftest er bedriftens beslutningsorgan i forhold til blant annet fiskeprosessen og dermed direkte innvirker på fangstresultatet. Det er også fiskeskipperne som i hovedsak har størst kommunikasjon med omverden.

Etablert yrkeskunnskap blant fiskerne er i hovedsak tuftet på erfaring og har gått i arv i generasjoner. Dette gjelder både kunnskap som fiskerne fritt deler med hverandre og kunnskap som er av mer lokal art og som bare et fåtall besitter. Ny kunnskap oppstår imidlertid kontinuerlig, ved at noen gjør seg en ny erfaring med et fenomen. Når denne så blir delt med – og godtatt av andre – har det oppstått ny kunnskap.

Ny kunnskap om fenomener blir ikke samlet i noen form for database. Dette medfører at fiskerne kontinuerlig er i kontakt med hverandre for å dra veksler på den andres erfaringer, og dermed få tilgang til etablerte erfaringer. Dette som utgangspunktet til ny og utvidet kunnskap om både kjente og ukjente fenomen.