Snakker vi i det hele tatt om vennskap?

Abstract

I 2021 publiserte helsedirektoratet en ny nasjonal veileder med sikte på å sikre personer med utviklingshemming som mottar kommunale helse- og omsorgstjenester tjenester som i tråd med menneskerettighetene legger til rette for deltakelse og god livskvalitet. Som gruppe er dette en del av befolkningen som er mer utsatt for utvikling av psykiske vansker, på bakgrunn av sårbarhetsfaktorer knyttet til individ og individets samspill med omverdenen. Som en del av miljøene som omgir personer med utviklingshemming som bor og mottar tjenester i bolig, vil tjenesteytere kunne påvirke beboernes livskvalitet, og kan i sine roller som hjelpere gjennom kunnskap og målrettet arbeid være en viktig ressurs i arbeidet med å fremme god psykisk helse. Denne kunnskapen er en del av den salutogene tilnærmingen til arbeid med faktorer knyttet til god psykisk helse, som på linje med offentlige helsemyndigheter anerkjenner opplevelse av tilhørighet, mulighet for deltakelse og påvirkning i egne liv, samt sosial støtte og nettverk som grunnleggende for god livskvalitet. Med dette som utgangspunkt ønsket jeg med denne oppgaven å undersøke hvordan personal i bolig for voksne personer med utviklingshemming benyttet sosial støtte og brukermedvirkning som ressurs i arbeidet med å fremme god psykisk helse, med forskerspørsmål knyttet til sosialt nettverk og brukermedvirkning. Oppgaven ble med vitenskapsteoretisk forankring i hermeneutikken utformet som en casestudie, med både fokusgruppeintervju med personal og visuelt støttede individuelle intervju med beboere for å hente både personal og brukerperspektiv. Studien viste at kontakt med sosialt nettverk og venner var viktig for beboerne, samt at de noen ganger trengte hjelp til å avtale aktiviteter og besøk utenfor boligen, men at personal i liten grad hadde fokus på ivaretakelse og etablering av sosialt nettverk og vennskap utenfor boligen. Blant årsakene til hvorfor dette ikke var mer i fokus, pekte informantene på strukturelle hinder i form av manglende opplæring og kompetanse, samt bemanning og mulighet for å gå utenfor dagsplan. Manglende kompetanse og opplæring framkom også blant årsakene til at arbeid med brukermedvirkning gjennom tilrettelagt kommunikasjon, selvbestemmelse og samhandlingstransparens heller ikke var en del av det målrettede arbeidet i boligen, og dermed heller ikke som del av arbeidet med å fremme god psykisk helse. I hvilken grad beboerne deltok på møter med primærkontakter, jobb/dagtilbud og pårørende var i den grad det ble gjennomført tilfeldig, selv om deltakelse på slike møter, sammen med å kunne forstå/bli forstått ble rangert som viktig for beboerne som deltok.