Fleksibel utdanning på universitets- og høgskolenivå. Forventninger, praksis og utfordringer

Abstract

Alle de formuleringer, program og forventninger som er knyttet til livslang læring stiller individ, institusjoner og samfunn overfor en rekke utfordringer. Etablerte holdninger, strukturer og forståelse av læring settes på prøve. Dette gjelder ikke minst for høgre utdanning. Hvordan skal universitet og høgskoler møte visjonene om det lærende samfunn i praksis, dvs. når man skal omsette retorikken til realiteter? Innebærer det mer av det gamle, eller forutsetter det et utviklings- og endringsforløp som utfordrer selve grunnstrukturene og de grunnleggende perspektiv om høgre utdannings fremtidige rolle?

Det er i dette som er grunnlaget for avhandlingen. Målet har vært å identifisere fleksibel utdanning som et (stadig viktigere) delfelt i norsk, høgre utdanning og avklare de perspektiver, den virksomhet, de erfaringer og de utfordringer høgre utdanning står overfor på dette området.

Dette er gjort i tre deler.

I del I er visjoner og forventninger til fleksibel utdanning presentert på tre plan; dels ut fra livslang læring som ideologi, dels ut fra en visjon om høgre utdannings rolle i det lærende samfunn og dels ut fra mer konkrete forventninger gitt av utdanningsbyråkrater og politikere. I tillegg er det i denne delen dokumentert, i den grad det er mulig, hvilket aktivitetsnivå universitet og høgskoler faktisk har hatt på dette området fra midten av 1970-tallet.

I del II er det synliggjort hvordan høgre utdanning har møtt fleksibel utdanning ved å knytte det til bruk av IKT, i dette tilfellet satellittbasert fjernundervisning og regional utvikling. Oppsummert viser den komparative analysen av en rekke eksterne utdanningstiltak, med utgangspunkt i NORNET – prosjektet midt på 1990- tallet, hvordan høgre utdanning har forsøkt å løse sin oppgave i et regionalt utdanningsperspektiv. Analysene synliggjør også en rekke av de utfordringer høgre utdanningsinstitusjonene står overfor, både direkte og indirekte, både internt og eksternt, om fleksibel utdanning skal tas på alvor som integrert del av norsk, høgre utdanning.

I del III er noen av de utfordringer som er angitt i de to foregående delene, tatt opp til analyse og diskusjon. Mens de to andre delene har forholdt seg konkret til fleksibel utdanning som oppgave og tiltak, legger denne siste delen opp til en mer grunnleggende og prinsipiell drøfting av forhold ved undervisning, teknologi og organisasjon. I hovedsak fremgår det at tematikken, og analysene, er like relevant for såkalt ordinær undervisning som for fleksibel utdanning. Et viktig poeng i del III har vært å synliggjøre at fleksibel utdanning og ordinær utdanning må forstås som to sider ved samme basisoppgave. En analyse av og diskusjon om fleksibel utdanning er derfor også er en diskusjon om utviklingen av høgre utdanning i årene framover. Det har derfor vært viktig å sette fleksibel utdanning inn i en mer helhetlig og prinsipiell drøfting av universitet og høgskoler