Internett som en kilde til legemiddelinformasjon - en spørreundersøkelse blant apotekkunder

Abstract

Bakgrunn: Det er et økt fokus på at pasienter skal kunne være med på å delta i avgjørelser rundt egen behandling. For at de skal kunne gjøre dette er det viktig at de er i stand til å innhente god å forståelig informasjon om helserelaterte tema. Tidligere har det vist seg at helsepersonell slik som lege og farmasøyt har vært kilder som brukes mest. Men i dagens samfunn er bruk av internett utbredt, også til å innhente helse-og legemiddelinformasjon. Men bruk av internett til å finne LMI gir liten verdi, dersom brukerne mangler ferdighetene til å benytte seg av informasjonen. Brukerne av internett må ha en viss form for digital helsekompetanse, som gjør at de vet og velge ut kvalitetssikret informasjon, samt hvordan de bruke digitale enheter. Det er generelt få studier i Norge som har undersøkt internett som en kilde til legemiddelinformasjon. Metode: Det ble utført en tverrsnittstudie på apotekkunder i Tromsø. For å innhente data ble det benyttet et selvutviklet spørreskjema med spørsmål inspirert fra en finsk studie. Første del av spørreskjema var utformet for å kartlegge studiepopulasjonens demografi, legemiddelbruk, hvor de hentet legemiddelinformasjon og tillit til helsepersonell. Andre del av spørreskjema var konstruert for de som brukte internett, der vi ønsket å kartlegge bruk og tillit til ulike internettsider, hvorfor de brukte internett samt hvor mye de stolte på generell informasjon om legemidler på nettet. Datainnsamlingen fant sted i perioden september 2020 – november 2020. Kji-kvadrat, Mann-whitney U/T-test og logistisk regresjonsanalyse ble benyttet for å undersøke sammenhenger i datasettet. Resultater: Av totalt 303 respondenter i alderen 16-92 år, brukte 41 % (n=125) internett som en kilde til legemiddelinformasjon. Internettbrukerne hadde lavere alder, høyere utdanning og var i større grad helsepersonell. Bruk av faste legemidler ga ikke høyere odds for å bruke internett som en kilde til legemiddelinformasjon sammenlignet med det å ikke bruke faste legemidler. Hovedgrunnene til å innhente legemiddelinformasjon på internett var bivirkninger samt virkningen legemidlet hadde. Blant internettsidene var Helsenorge den mest brukte siden. Sosiale medier, Kvinneguiden og Trygg Mammamedisin (TMM) ble minst brukt av respondentene. Respondentene så på alle sidene underlagt Helsenorge, Norsk elektronisk legehåndbok (NEL), Legemiddelhåndboken, Felleskatalogen (FK) og Folkehelseinstituttets sider som tillitsvekkende. Overordnet var det 93 % av respondentene som stolte på informasjonen de fant om legemidler på internett, men i ulike grader. Mange av de foreslåtte internettsidene var ukjent eller ikke brukt, dette gjaldt i hovedsak RELIS og TMM. Helsepersonell brukte sidene TMM, RELIS, NEL, Legemiddelhåndboken, FK og apoteksidene i større grad enn de som ikke var helsepersonell. Lege, farmasøyt og pakningsvedlegg var kilder som i tillegg til internett ble mye brukt. Yngre aldersgrupper brukte pakningsvedlegg, farmasøyt og internett i større grad enn eldre (65 +). Respondentene brukte 1-3 kilder sammenlagt for å styrke legemiddelinformasjonen de innhentet. Tilliten til helsepersonell var også stor blant respondentene. Konklusjon: Vår studie indikerer at internett er blant de mest brukte kildene til å innhente legemiddelinformasjon for norske apotekkunder. Det er samtidig forskjeller i bruk og tillit til ulike internettsider hvor man kan oppdrive legemiddelinformasjon