Ettervern og boligsosialt arbeid. En kvalitativ studie av ettervern og boligsosialt arbeid for rusavhengige i en nordnorsk kommune

Abstract

Denne studien tar sikte på å utforske hvilken betydning ettervern og boligsosiale tiltak har for rusavhengige. Det er lagt særlig vekt på hva som fremmer godt ettervern og hvordan recovery, empowerment og brukermedvirkning forplanter seg i sosialfaglig praksis. Videre har samhandling mellom tjenestene og organisering av ettervern i en nordnorsk kommune stått i fokus. Hensikten med studien er bundet til ønsket om å øke bevisstheten og skape et bidrag som belyser utfordringer ved boligsosialt arbeid for rusavhengige og behov for endring på praksisfeltet. Oppgaven i helhet svarer til mangler ved rusavhengiges grunnleggende behov for vellykket rehabilitering og livsmestring, samt risiko for bostedsløshet.

Undersøkelsen er gjennomført ved bruk av kvalitativ forskningsmetode hvor oppgavens empiriske datamaterialet er samlet inn gjennom to semistrukturerende intervju av fagpersoner og et fokusgruppeintervju med seks ulike brukerorganisasjoner fra rusfeltet. Rekruttering av informanter er gjort på bakgrunn av deres kompetanse, ansvarsområde og erfaringsgrunnlag i henhold til oppgavens problemstilling. Funn som presenteres og analyseres i denne oppgaven bygges på informantenes innvendinger, beskrivelser og synspunkter.

Analysen av innsamlet datamateriale førte til følgende fire hovedkategorier: 1. Hva definerer et godt ettervern? 2. Boligsosiale utfordringer. 3. Samarbeid mellom ulike kommunale enheter, og 4. Brukermedvirkning. Hovedfunn fra studien viser til bolig som det grunnleggende for et godt ettervern og en vellykket rehabiliteringsprosess for rusavhengige. Flere av informantene etterspurte et helhetlig tjenestetilbud som svarer til brukernes behov og belyste sentrale mangler ved kommunens organisering av boligsosialt arbeid. Studiens implikasjoner for praksis og avsluttende refleksjoner peker på et snarlig behov for endring av praksis. Faktorer som kunnskapsutvikling, samhandling og tilrettelagte tilbud er avgjørende for å bevare en allerede sårbar samfunnsgruppes livskvalitet. Regjeringens visjon om null bostedsløse må samsvare med det som viser seg å være reel praksis.