ADHD på ungdomsskolen - hvordan gjør vi det?

Abstract

Antall diagnostiserte med ADHD har skutt i været i løpet av de siste tiårene – også blant ungdomsskoleelever. Ungdomsskolens mål og struktur har også endret seg over tid. I denne masteroppgaven i sosiologi har vi utforsket hvordan ungdomsskolen forholder seg til det økende antallet elever med ADHD-diagnose. Hensikten med denne oppgaven er å få bedre innsikt i hvordan elever med ADHD-diagnosen ivaretas på ungdomsskolen. Problemstillingen vi har tatt utgangspunkt i lyder som følger: «Hvordan forholder ungdomsskolen seg til elever med en ADHD-diagnose?»

For å utdype problemstillingen formulerte vi forskningsspørsmål som omhandler hvordan skole, PPT (Pedagogisk-psykologisk tjeneste) og foreldre opplever samarbeidet mellom hverandre – samt hvordan ressurser i skolen, kunnskap om- og holdninger til ADHD-diagnosen kan få betydning for eleven.

For å utforske problemstillingen har vi benyttet kvalitativ metode. Vi har intervjuet tre lærere som jobber på ungdomsskolen, tre foreldre til elever med ADHD-diagnose, samt to fagpersoner fra PPT. Vi vektlegger tidligere forskning om ADHD-diagnosens symptomer og utfoldelse, samt litteratur innenfor skolens struktur og oppbygning. Vi belyser videre funnene våre i et sosialkonstruktivistisk perspektiv, og belyser funnene våre ved hjelp av begrepene medikalisering og normalitet, samt Foucaults teoretiske begreper om makt og diskurs. Funnene viser at både lærere, foreldre og medelever kan ha lite kunnskap om hva ADHD- diagnosen er og innebærer. I tillegg ble negative holdninger til diagnosen løftet opp, og knyttet til kunnskap mennesker rundt eleven hadde – det være lærere, medelever, foreldre, etc. Funnene peker også på at skolen mangler ressurser for å tilrettelegge best mulig for elever med ADHD- diagnosen, i tillegg til at skolens struktur kan oppleves som en hindring. Funnene viser også til at enkeltlæreren er av stor betydning i møtet med ADHD-eleven, og hvordan hen får det på skolen. Det siste funnet peker på at samarbeidet mellom skole, hjem og PPT er vanskelig å etablere og opprettholde.

Vår avsluttende konklusjon er at ungdomsskolen forholder seg til elever med ADHD-diagnosen gjennom to ulike diskurser: en ADHD-diskurs og en skolediskurs – og at disse formes gjennom kommunikasjon mellom samfunnsaktører.