Selvrapportert psykisk helse, ensomhet og sosial støtte blant innbyggere i Tromsø kommune, i grupper av kjønn, alder og sosioøkonomisk status: En del av Fylkeshelseundersøkelsen i Troms og Finnmark 2019

Abstract

Rationale for studie: Tromsø kommune har behov for et kunnskapsgrunnlag i sitt folkehelsearbeid. Det er spesielt viktig å undersøke grad av psykisk uhelse, ensomhet og sosial støtte i ulike grupper i befolkningen, da tidligere studier har vist forskjeller mellom kjønn, alders- og utdanningsgrupper. Eksisterende datakilder, som inkluderer folkehelserapporter fra Tromsøundersøkelsen og FHI’s fylkeshelseundersøkelse, mangler data på psykisk uhelse, ensomhet og sosial støtte for alle aldersgrupper spesifikt for Tromsø kommune. Med bruk av den eksisterende datakilden Folkhelseundersøkelsen i Troms og Finnmark fra 2019 er det mulig å analysere nye data på psykisk helse, ensomhet og sosial støtte fra Tromsø kommune alene, som ikke har vært gjort tidligere. Dette vil gi verdifull informasjon om befolkningens helse som kan brukes som grunnlag for planlegging og tiltak i kommunen. Formål: Hensikten med denne oppgaven er å undersøke grad av psykisk uhelse, ensomhet og sosial støtte i grupper av kjønn, alder og sosioøkonomisk status i den voksne befolkningen i Tromsø kommune. Forskningsspørsmål: Hvilke sammenhenger er det mellom kjønn, alder og utdanning og psykisk helse, grad av ensomhet og sosial støtte blant den voksne befolkningen i Tromsø kommune? Metode: Psykisk helse ble målt ved hjelp av HSCL-5, ensomhet ble målt ved hjelp av The Three loneliness Scale (T-ILS) og sosial støtte ble målt ved hjelp av Oslo-3 Social Support Scale (OSS-3). Resultater: Av de totalt 7072 som svarte var det 55,3 prosent kvinner. Oppslutningen i Tromsø-by var på 48,4 prosent. Av 6941 deltakere med samlet score på psykisk helse var det det 13,5 prosent (n=963) med psykisk uhelse. Det var 15,1 prosent kvinner (n=580) og11,5 prosent menn (n=356), som slet med psykisk uhelse. De med kortest utdanning, grunnskole, hadde høyest andel med 17,4 prosent (n=140) og lavest andel var hos de med lengst utdanning, 4 år eller mer på universitet eller høgskole, med 10,0 prosent (n=247). Av 7044 deltakere var det en samlet score på 4,4 prosent (n=309) som opplevde ensomhet, 4,6 prosent kvinner (n= 178) og 4,2 prosent menn (n=131). Høyest andel ensomme var blant de med kortest utdanning, grunnskole, med 6,0 prosent (n=49), og lavest andel hos de med lengst utdanning, 4 år eller mer på høgskole eller universitet, med 3,1 prosent (n=78). Samlet for begge kjønn er det størst andel ensomme i aldersgruppen 18-29 år med 8,4 prosent (n=125). Det var 7045 som svarte på spørsmålet om sosial støtte og samlet score for manglende sosial støtte var på 62,0 prosent (n=4369), hos kvinner 58,0 prosent (n=2262) og menn 67,0 prosent (n=2107). Høyest andel som ikke har stor sosial støtte var blant de med kortest utdanning, grunnskolenivå, med 72,0 prosent (n=585), og lavest andel hos de med lengst utdanning, 4 år eller mer på høgskole eller universitet, med 55,7 prosent (n=1413). Samlet for begge kjønn er det størst andel som ikke har stor sosial støtte i den yngste og den eldste aldersgruppen med henholdsvis 65,1 prosent (n=969) og 66,1 prosent (n=289). Konklusjon: Kvinner har økt odds ratio for psykisk uhelse i forhold til menn. Det er en helsegradient for psykisk helse der den bedres for hver aldergruppe opp i alder og for hvert utdanningsnivå opp. For ensomhet er det er ingen signifikant kjønnsforskjell. Det er en helsegradient for grad av ensomhet der ensomhet reduseres med alder og for hvert utdanningsnivå opp. For ikke stor sosial støtte er det en U-formet kurve der yngste og eldste aldersgruppe har størst andel som mangler stor sosial støtte, og størst sosial støtte oppleves midt i livet. Flere kvinner enn menn har stor sosial støtte. Det er en helsegradient for stor sosial støtte der støtten økes for hvert utdanningstrinn opp.