Barnehagelærerens opplevelse av veiledning fra eksterne instanser knyttet til identifisering og tiltak for barn med utagerende atferd.

Abstract

I denne kvalitative intervjustudien belyser jeg hvordan barnehagelærere opplever veiledning fra eksterne instanser. Studiens problemstilling er: Hvordan opplever barnehagelærere veiledning fra eksterne instanser knyttet til identifisering og tiltak for barn med utagerende atferd?

Studiens teoretiske grunnlag består av teori knyttet til utagerende atferd hos barn, som sees i lys av årsaksforklaringer, risiko – og beskyttelsesfaktorer. Barns utvikling sees i lys av transaksjonsmodellen. Veiledning sees i sammenheng med tverrfaglig samarbeid. Begreper som veiledningens faser og struktur, innhold og mål og relasjonsarbeid belyses. Kvalitativ metode, med en fenomenologisk tilnærming, er brukt for å besvare problemstillingen. Det er gjennomført fem semistrukturerte intervjuer av barnehagelærere. Intervjuene er transkribert og analysert. Studien er anonymisert. Studien viser at barn med utagerende atferd er en kompleks gruppe som utfordrer barnehagelærens arbeid og kompetanse. Studien viser videre at barnehagelærerne ønsker støtte og veiledning fra eksterne instanser, men at dette tverrfaglige samarbeidet er fraværende. Studien viser at det er barnehagelærerens ansvar å kontakte eksterne innstaser for å opprette et samarbeid. Barnehagelærerne opplever at de står alene i arbeidet med å identifisere, sette i gang og følge opp tiltak. Barnehagelærerens opplevelse er at de eksterne instansene ikke har tid og mulighet til veiledning av dem. Dette medfører frustrasjon hos barnehagelærerne i arbeidet med barn med utagerende atferd. Konklusjonen er at de utdanningspolitiske målsetningene om tettere samarbeid mellom ulike instanser, for barns beste, har et stykke igjen før de oppnås.